Dag 250-2 Å snu i tide er alltid lurt!

Fulle av pågangsmot setter vi avgårde i retning Antigua. Heiser seil og krysser avgårde i 15-20 knops vind. Vi velger å gå på innsiden av St. Kitts and Nevis for å få minst mulig sjø, noe som viser seg fornuftig.

En nattseilas er noe helt eget – roligere, mer intenst og nesten litt magisk på samme tid. Når solen forsvinner i horisonten og lyset gradvis blir blått og mørkt, endrer stemningen seg totalt. Havet blir sort og levende, en ser ikke lenger detaljer, bare konturer: lanternene på andre båter, stjerner over oss, lysene fra en kyst i det fjerne. En merker også at lydene blir tydeligere om natten. Vinden i riggen, bølgene som slår mot skroget, det monotone suset når båten skjærer gjennom vannet.

En blir mer skjerpet. Synet er begrenset, så vi bruker hørsel og instrumenter mer aktivt. Radar, AIS og kartplotter får større betydning. Samtidig er det mere krevende. Mørket gjør avstander vanskelige å bedømme, værskiftene føles mere dramatiske, og en kjenner trøttheten snike seg inn.

Vi har fra starten av valgt å seile med to rev i storseil og kun fokk, noe vi finner behagelig og trygt med vind over 20 knop. Samtidig er det ikke å unngå at baugen slår hardt i vannet noen ganger, når vi får et par sjøer rett inn forfra. Men alt går relativt behagelig for seg helt til vi passerer Nevis. Vinden begynner å øke mere og vi har kast som nærmer seg 30 knop. Samtidig begynner bølgene å øke i høyde. For båt og utstyr er dette ikke et problem, men vi kjenner det ikke er så veldig forlokkende med ytterligere 11-12 timer stampende i slikt vær. Så etter en kort rådslagning snur vi båten 180 grader, og ser etter en havn for natten på Nevis.

Er en fin havn med moringer kun 1,5 time unna, så det blir vårt valg. Når vi nærmer oss kommer neste problem, hvordan finne en ledig bøye i mørket, og ser vi de andre båtene som ligger der? Heldigvis er det endel lys fra månen, så vi kan skimte omgivelsene og ser raskt en ledig bøye. Hvis en lurer på om det er lett å få tak i bøyen når en er fremme og det blåser bra, og samtidig få tredd gjennom et tau i løkken for å feste båten vår, så er svaret; NEI! Men Ida er etterhvert meget dreven på fordekket og vi klarer det på første forsøk .- meget bra gjort!

Klokken er blitt halv to om natten når vi endelig kan krype til køys. Få følelser som overgår dette når en har vært ute såpass lenge i ruskevær - og det beste av alt - det er ingen svell!

Så da ble det besøk på St. Kitts and Nevis allikevel!