Dag 410 Når ord blir fattige!
- Anders
- for 2 døgn siden
- 3 min lesing
Ja, det høres kanskje ut som en floskel, men enkelte dager er det rett og slett umulig å finne ord som yter opplevelsene rettferdighet. Dette er en av dem.
Dagen starter riktignok litt trått. Vi har bestilt diesel levert på kaia, men tiden går uten at noen tankbil dukker opp. Til slutt rusler vi bort til bensinstasjonen for å høre hva som har skjedd. Beskjeden er enkel: Begge sjåførene er syke.
«Kan vi låne en tralle da?» Nei, den er dessverre ødelagt.
Da er det bare å brette opp ermene. Jerrykannene fylles, bæres ned til båten, og turen gjentas – igjen og igjen. Litt ekstra trim hadde kanskje ingen av oss planlagt denne morgenen, men etter en stund er tankene fulle, og vi kan endelig kaste loss.
På vei ut byr Per på det han mener er danske wienerbrød. Smilet hans blir imidlertid ganske kortvarig når det viser seg at bakverket slett ikke er fylt med vaniljekrem, men med pølse. Skuffelsen er stor et lite øyeblikk, men latteren kommer raskt. Med sol fra skyfri himmel er det uansett umulig å la humøret synke.
Vi har valgt å gå den indre leia denne dagen, gjennom smale sund og fjorder i stedet for den åpne kysten. Det skal vise seg å være et av de beste valgene vi har tatt på hele reisen.
Det er ikke en sky på himmelen. Havet ligger speilblankt, vinden er helt fraværende, og solen varmer behagelig i ansiktet. Rundt oss reiser de grønlandske fjellene seg bratt opp fra sjøen, med frodige dalsider og grønne lier som overrasker oss gang på gang.
Da forstår vi også hvorfor landet heter Grønland. Mange har hørt historien om at Eirik Raude kalte landet Grønland for å lokke flere nordboere hit. Om historien er sann eller ikke, skal være usagt, men én ting er sikkert: Sør-Grønland er langt grønnere enn de fleste forestiller seg.
Vi glir gjennom det ene trange sundet etter det andre. Bak hver sving åpenbarer det seg et nytt landskap, vakrere enn det forrige.
Så skjer det. Først ser vi bare toppen av noe hvitt som stikker frem bak et nes. Et øyeblikk senere åpner hele sundet seg. Foran oss ligger isfjell.
Ikke ett. Ikke to.
Et helt sund fylt med isfjell i alle størrelser.
Noen er små og elegante. Andre ruver som katedraler av is, med bratte vegger, dype blå sprekker og skinnende hvite topper som glitrer i solen. Vi setter farten helt ned og lister oss forsiktig mellom dem. Ingen sier stort. Vi bare ser.
Samtidig ligger det en liten spenning i bakhodet. Bare rundt ti prosent av et isfjell er synlig over vann. Resten skjuler seg under overflaten, og det gjør at vi hele tiden følger ekstra godt med på både dybder, ekkolodd og kartplotter mens vi forsiktig finner veien gjennom islandskapet.
Reisen fortsetter videre innover.
Noen steder føles det som om vi seiler gjennom den norske skjærgården, med små øyer og lune sund. Andre steder minner landskapet mer om et enormt høyfjellsvann, omgitt av stupbratte fjellsider som speiler seg i det blikkstille vannet.
Overalt dukker det opp nye isfjell – alle forskjellige, alle vakre på sin egen måte.
Innimellom får vi også øye på små bosetninger. Noen få fargerike hus ligger alene ved fjæra, der mennesker fortsatt lever tett på naturen og livnærer seg av fiske og fangst, slik generasjoner har gjort før dem.
Sent på ettermiddagen finner vi den perfekte ankringsplassen ved øya Uunartoq. En liten, beskyttet bukt omgitt av mektige fjell og drivende isfjell i alle størrelser. Det føles nesten uvirkelig å slippe anker akkurat her.
To av mannskapet klarer naturligvis ikke å dy seg. Jolla blir satt på vannet, og kursen går mot nærmeste isfjell. Etter litt hugging og bæring kommer de triumferende tilbake med en bøtte full av is. Ikke hvilken som helst is.
Is som har ligget frosset i rundt 100 000 år.
Kort tid senere sitter vi i cockpit med hvert vårt glass whisky, avkjølt av is som ble dannet lenge før de første menneskene satte seil over havene. Det smaker fortreffelig.
Men mest av alt smaker det eventyr. Denne dagen kommer nok til å bli stående som et av de absolutte høydepunktene på hele reisen – en dag der naturen var så storslått at selv de beste bildene aldri helt vil klare å gjenskape følelsen av å være der.
MEKTIG 👌
>>>>>>> 🌞🌊⛵️