Dag 411 Kursen vendes hjemover
Friske og uthvilte etter et morgenbad i de varme kildene på Uunartoq kaster vi loss og setter kursen mot Nanortalik. Etter noen fantastiske dager blant Grønlands fjorder og isfjell venter nå landets sørligste by.
Nanortalik ligger vakkert til på en liten øy ytterst på Sør-Grønland. Byen har litt over 1 000 innbyggere, og navnet betyr «stedet med isbjørner» – selv om isbjørnene i dag hører til sjeldenhetene her sør. De fargerike husene klamrer seg til de blankskurte svabergene, omgitt av høye fjell og et hav fullt av historie. Byen er et populært utgangspunkt for både fjellturer, kajakkpadling og ekspedisjoner inn i det spektakulære landskapet som omgir den.
Det er også her en litt spesiell tanke slår oss. På mange måter er dette første etappen hvor vi virkelig vender baugen på Vue Mer mot Norge.
Etter nesten tretten måneder på eventyr føles det merkelig å tenke på at reisen nå sakte, men sikkert går inn i sin siste fase. Vi har fortsatt mange nautiske mil foran oss, men kursen peker ikke lenger vestover mot nye kontinenter – den peker hjem.
Som de foregående dagene velger vi den vakreste veien fremfor den raskeste. Vi snor oss inn gjennom trange sund, utforsker små fjorder og lar oss lede mellom holmer og skjær. Rundt hver sving venter et nytt postkortmotiv.
De alpine fjellene reiser seg rett opp fra havet, fjordene skjærer seg dypt inn i landskapet, og innimellom åpner naturen seg opp i et øyrike som nesten kunne vært hentet fra norsk skjærgård. Hele tiden dukker nye isfjell opp – noen små og elegante, andre enorme og majestetiske. Ingen er like, og vi tar oss stadig i å stoppe opp bare for å nyte synet.
Da vi ankommer Nanortalik, er havnen nesten tom. Vi er den eneste båten ved den kommunale brygga og finner oss raskt en god plass. Her gjelder det å tenke seg om når fortøyningene legges. Tidevannsforskjellen er på over to meter, og tauene må settes opp slik at båten kan bevege seg fritt gjennom hele tidevannssyklusen. Heldigvis har vi fått god trening på dette underveis, så fortøyningen går etter hvert på rutine.
Det tar ikke lang tid før vi får selskap. Inn fjorden kommer en norsk seilbåt, og om bord er Kenneth – en hyggelig bekjent vi første gang traff på Madeira mange måneder tidligere. Det er litt av sjarmen med seilerlivet; selv om havet er enormt, møtes veiene stadig igjen.
Vi inviterer Kenneth med ut for å spise middag, og timene flyr av gårde mens vi deler historier fra stedene vi har besøkt, utfordringene vi har møtt og de utallige naturopplevelsene vi har vært så heldige å få med oss. Slike møter gjør reisen enda rikere, og det er alltid hyggelig å treffe igjen mennesker som deler den samme lidenskapen for livet til sjøs.
Etter middagen rusler vi litt rundt i byen. Nanortalik er liten, men den har en lun og trivelig atmosfære. De fargerike husene lyser opp mellom svabergene, barn leker på idrettsplassen og på de små lekeplassene, og folk hilser vennlig når vi passerer. Det er en ro over stedet som gjør inntrykk, og vi sitter igjen med følelsen av at dette er et godt sted å bo.
Vi tar en kort tur om bord hos Kenneth før vi takker for kvelden. Morgendagen starter tidlig, og en ny havstrekning venter. Neste mål er Island.
Enda et kapittel av eventyret ligger foran oss, mens Norge sakte, men sikkert kommer nærmere for hver nautiske mil.
Å lese om Grønland har vært magisk.