Dag 434-436 Siste havkryssing

Så er tiden kommet.

Etter nesten 13 måneder på tur er det klart for vår siste ordentlige havkryssing. Denne gangen går ferden fra Shetland, over Nordsjøen og hjem til Norge.

Været har de siste dagene vist seg fra en ganske røff side, med mye vind og store bølger ute på havet. Vi har derfor valgt å vente en ekstra dag før vi drar. Det er ingen grunn til å kaste seg ut på Nordsjøen dersom værmeldingen sier at det er bedre å vente. Men nå ser værvinduet bra ut.

Klokken fem om morgenen forlater vi Lerwick og setter kursen mot Norge. Det er fortsatt tidlig, men det føles som en helt spesiell avreise. Nå er det ikke lenger en ny øygruppe, et nytt land eller en ny verdensdel som venter, nå skal vi hjem.

Vi har ikke vært lenge ute på havet før vi får en helt fantastisk avskjed fra Shetland. En knølhval dukker opp, og den ser nesten ut til å vite at vi er på vei videre. Den viser frem halen, før den til slutt også gjør et imponerende hopp ut av vannet. Det er nesten som om den sier:

«Ha det bra – og god tur hjem!»

• 

  Farvel Lerwick

• 

• 

Forholdene ute på Nordsjøen er strålende. Vi får god vind og kan sløre av gårde i 7–8 knop. Vue Mer finner rytmen sin, og milene forsvinner bak oss. Vi seiler gjennom både dagen og natten, og det er først godt utpå den andre dagen at vinden ikke lenger spiller helt på lag og vi velger å motorseile videre.

Natten blir nok en gang fascinerende. Vi seiler gjennom Nordsjøens enorme oljeområder og passerer mellom de ulike installasjonene – selvfølgelig med god sikkerhetsmargin. I mørket ligger plattformene opplyst som små, kunstige byer ute på havet. Det er både overraskende og imponerende å se hvor mye aktivitet som foregår her ute, langt fra land.

For oss har Nordsjøen alltid vært et hav vi kjenner. Men etter å ha seilt over Atlanterhavet, Labradorhavet, Grønlandshavet og så mange andre store havområder, får det hele likevel en ny dimensjon. Denne gangen er det hjemveien.

Utpå natten på den andre dagen runder vi Lindesnes. Klokken nærmer seg midnatt, og en klar fullmåne lyser opp kysten mens vi setter kursen videre oppover Sørlandet. Det er et spesielt øyeblikk. Etter så mange måneder og så mange nautiske mil er vi igjen på norskekysten.

Morgenen kommer med strålende solskinn og deilig varme. Sørlandet viser seg fra sin aller beste side, og vi kjenner raskt igjen landskapet. De små øyene, svabergene og den velkjente skjærgården føles nesten litt uvirkelig etter alt vi har opplevd det siste året.

Vi stopper i Arendal for å bunkre diesel og kjøpe inn litt godt skalldyr til turen videre. Stein velger å mønstre av her. Han må på jobb neste dag og tar derfor bussen hjem.

• 

  Stein til rors

• 

  Soles skinner!

• 

  Solen kommer opp i Norge

• 

  Stein mønstrer av

Vi fortsetter nordover og passerer den ene kjente og kjære sørlandsbyen etter den andre. Denne gangen er det ingen store havbølger, ingen isfjell, ingen growlere og ingen tåke som skjuler veien. Vi sitter ute i cockpit, nyter solen og spiser reker.

Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Stavern, og rundt klokken seks fortøyer vi for natten.

I morgen går turen videre til Vollen, hvor planen er å ankomme en gang mellom fem og seks på ettermiddagen den 01 september..

Det betyr også at dette blir vår siste natt om bord på Vue Mer på veldig lenge. Det er en merkelig tanke.

Etter nesten 13 måneder har båten vært hjemmet vårt. Vi har sovet i køyer mens båten har rullet over Atlanterhavet, ligget stille i små bukter i Karibia, vært omringet av isfjell på Grønland og våknet til nye havner og nye land.

Og nå er det snart slutt. I morgen er vi hjemme!

Men akkurat i kveld ligger Vue Mer trygt fortøyd i Stavern.

Og for siste gang på veldig lenge legger vi oss til å sove om bord.

Det blir rart. Veldig rart.