Vi har krysset Atlanteren!

Klokken 14.00 (lokal tid) hiver vi anker på Barbados, og vår krysning av Atlanterhavet er fullført. Fra Mindelo på Kapp Verde til Port St. Charles på Barbados, har vi brukt 14 dager og 5timer på å tilbakelegge 2 200 nmil.

Så hva er da egentlig følelsen en sitter igjen med etter en slik krysning? Det vil sikkert være forskjellig hos hver enkelt ombord. Først og fremst lettet og glad over at alt har gått så bra. Vi hadde en klar filosofi før vi dro ut. Ikke ta unødvendige sjanser, dette er ikke en regatta. Det viktigste målet er å få mannskap og utstyr trygt over, og at krysningen blir noe alle ombord tenker tilbake på med glede. Dette har vi klart med glans, og det eneste som har røket underveis er en line på Lazy Jack og en tett do. Det er såpass bagatellmessig at egentlig ikke verdt å nevne. Stemningen ombord har hele tiden vært meget god og alle har bidratt med det de kan og hjulpet hverandre.

Vi har vært seks stykker ombord på krysningen Skipper´n, Ida og Olivia, eldste sønn Herman, og våre venner Hanne og Bjørn Petter. Bjørn Petter og Skipper´n har kjent hverandre siden studietiden i Mannheim i Tyskland, og har også hatt flere turer sammen på ulike båter vi har hatt. For Skipper´n har dette selvfølgelig vært en meget god støtte underveis for å ha noen å sparre med. Samtidig er BP en slik person som alltid har humøret og virkelig trår til når det trengs å få noe gjort.

Hanne er vel den som kanskje har overrasket mest. Hun har før denne turen nesten ingen erfaring med seiling. Hvordan hun fra første stund har tatt dette på strak arm, fikset og ordnet med mat underveis, tatt en slags navigatør rolle, og virkelig prøvd å sette seg inn i hvordan det fungerer ombord med alle tau og navn. Rett og slett imponerende!

Herman har pleid å være med oss noen uker hvert år på seilferie, og var også med flere uker på vår reise med Vue Mer fra Frankrike og hjem. Men i motsetning til tidligere, har han denne gangen vært en aktiv deltager underveis, og virkelig vist et ønske og vilje om å lære å mestre dette. Det har vært utrolig gøy for en pappa å se hvordan han hiver seg frem på dekket under bølger og masse vind og rydder opp i ulike problemer som har oppstått. Eller å se han stå til rors i 3-4 meter høye bølger i stiv kuling og håndterer båtens ferd. Har definitivt vært en bratt læringskurve som han har tatt på strak arm. Og kanskje enda viktigere. Når han føler han ikke kan noe eller er usikker, så sier han fra! Her er det virkelig potensiale for å kunne bli en meget habil seiler, noe som definitivt gleder et pappahjerte!

Ida har gruet seg til denne overfarten i lang tid, og det gjorde heller ikke situasjonen noe bedre at hun fikk problemer med ankelen rett før vi dro. Første delen av turen over var nok også ganske tøff for hun, men etter en lengre prat mellom hun og Skipper´n, har hun definitivt blitt mye roligere og satt enda mere pris på turen. Det er jo selvfølgelig også litt rart når hun er vant til at vi to ordner alt sammen ombord alene, og en nå plutselig er avhengig av mere hjelp.

Og sist men ikke minst, Olivia. Det er klart det noen ganger kan bli lange kjedelige dager for hun, og kanskje litt mye skjerm titting. Men aldri en klage, alltid et smil og et positivt svar hvis hun blir spurt om noe. Kan ikke få rost hun nok hvordan hun har taklet dette.

Og så Skipper´n. Har nok vært perioder hvor en har kjent på ansvaret underveis og har vært mere anspent enn normalt. Har aldri vært redd for at dette ikke skulle gå bra, men har brukt mye energi på å tenke på hva som kan skje og hvordan sikre seg at dette ikke skjer. Dette har nok noen ganger gjort at en ikke har kunnet nyte turen fullt ut og tatt inn over seg alt det en har rundt seg. Men samtidig veldig stolt over at vi nå har gjennomført dette.

Rent værmessig har vi fått litt av alt på turen, fra stille vær til stiv kuling, tropiske bølger og mye sjø til flatt vann. Vi har selv unngått det verste været, men det har vært unormalt mye squalls og lyn og torden på denne turen.

Det er selvfølgelig flere erfaringer en tar med seg etter en slik krysning. I forkant av reisen så hører en fra så mange at dette med å krysse Atlanteren er ikke noe å være redd for. Det er nesten bare å sette kursen østover og sette på autopiloten! Det stemmer selvfølgelig overhode ikke, og en har selv fått enda mere respekt på hva en slik overfart innebærer

Det er klart når en er ute i over to uker, så vet en ikke hvordan vær en vil få hele tiden. Ja det er mye digitale verktøy der ute, men ingen gode nok til å si helt sikkert hva været vil bli de neste to ukene. Sannsynligheten for orkaner og annet er nesten ikke eksisterende, men det kan definitivt bli vær.

Det neste er bølger og dønninger. En prater om de store atlanterhavsdønnigene som en bare sklir over. Vi har definitivt fått opplevd noe annet på vår reise grunnet de værsystemene som har vært rundt oss. Noen av dagene kan best sammenlignes med en tur fra Risør og sydover i mye vind - jeg garanterer at båten rører på seg både i den ene og den andre retningen og gjerne uten noe bestemt system.

Når vi er innpå dette med bølger, er det verd å nevne sjøsyke. Vi har klart oss helt uten dette. De ombord som ikke er veldig sjøsterke, har brukt et plaster som du får på resept. Dette har fungert utrolig bra og anbefales på det sterkeste.

Det siste punktet som en nok ikke helt hadde tatt innover seg, er hvor mye slitasje det blir på båt og utstyr på en slik overfart. Vi har gått runder to ganger om dagen, seilt meget konservativt, og ikke minst har vi ny båt. Men når en leser meldingene fra de andre båtene i feltet og ser hvor mange fall, seil som har røket, autopiloter som har sluttet å fungere, kjøleskap, generatorer og annet som takker for seg og i verste fall stag som ryker så masten kan falle ned/faller ned, så forstår en at her bør en gjøre en god jobb i forkant og underveis. Og ikke minst være forberedt på at selv da kan ting skje. Er i seg selv ingen krise at et fall ryker og seilet går i vannet, men når dette skjer om natten og du må prøve å berge det i stummende mørke med mye sjø og vind, så kan det definitivt skje ting. Så det viktigste rådet vi kan gi er; gjør en så god gjennomgang som du kan i forkant, hvis du tror det er risiko for at noe skal ryke så bytt det ut, og lær deg utstyret ombord godt og test det ut i forkant. Ha reserveutstyr og backup planer. Når du er underveis er det ofte for sent. Og sist men ikke minst, tenk risiko og sjekk underveis.

Men til syvende og sist er det en ting som sitter igjen - dette har vært et eventyr på alle mulige måter. Og det som virkelig har brent seg inn i hjernebarken, er de fantastiske naturopplevelsene vi har hatt med livet i havet - det hadde vi aldri forestilt oss på noen måte.

Nå begynner på mange måter et helt nytt kapittel - utforskningen av øyene i Karibien. Er ganske sikker på at dette definitivt ikke kommer til å bli noe mindre spennende!