Dag 213-214 Saint-Pierre
- Anders
- Jan 22
- 3 min lesing
Saint-Pierre
Saint-Pierre, by og liten havn på øya Martinique i Vestindia. Grunnlagt i 1635 av franske nybyggere, og var øyas kommersielle sentrum frem til 8. mai 1902, da Pelée-fjellet hadde utbrudd og drepte alle bortsett fra to innbyggere i byen – en fange i en sterk underjordisk fengselscelle og en skomaker hvis hus lå ved kanten av den pyroklastiske strømmen. Rundt 30 000 mennesker døde. Gjenoppbyggingen har vært begrenset, og mange ruiner står igjen. Byen er sentrum for et sukkerproduserende område og har et geologisk laboratorium og et vulkanologisk museum.
DAG 213. Seiljakken må frem fra skapet!
Det er veldig mørke skyer rundt oss på alle hold når vi står opp, og det har også vært endel skurer i natt. Vi kaster derfor loss så fort vi ser en åpning i været. Men vi har ikke kommet langt før vi ser et hvitt belte på sjøen som kommer i raskt tempo mot oss! Er et fascinerende skue da dette er så kraftig regn at vannet piskes opp og vinden lager nesten skyer med regn. Når en blir truffet av en slik skur, er det bare å få på seg briller for å kunne se noe, og gjerne en seiljakke for å ikke bli våt fra innerst til ytterst. Det er faktisk første gang siden Madeira at vi bruker våre seilerjakker! En skjønner jo nå også hvorfor øyene er så frodige som de er, da regnskurene kommer og går med små pauser, og det kommer MYE vann hver gang!
Kun to timers tur og solen skinner heldigvis når vi skal plukke opp bøya for natten. Vi tar lunch/middag ombord og får fylt opp alle våre vanntanker. Ser veldig koselig ut på land, men i dag holder vi oss ombord. Ungene er mere i vannet enn ombord, og det er trening på ulike stup og hoppevarianter ispedd noen turer med SUP brettene. Deilig med en slik rolig dag ombord, så får vi heller utforske på land i morgen.
DAG 214. Sainte-Pierre og dens historie
Skolen er i gang igjen, men ved 12 tiden drar vi inn mot land. Finner en koselig restaurant ved stranden for en god lunch og samler krefter til å se litt av byen.
Saint-Pierre er en stille kystby — en plass som bærer både vakker tropenatur og en tung, levende historie. Byens rygg vender mot den dramatiske vulkanen Mont Pelée, og gatene er en blanding av restaurerte koloniale fasader, ruiner fra 1902-ulykken og en lun, lokal hverdag som langsomt har reist seg igjen.
Å spasere gjennom sentrum er som å gå i et levende museum. Ruinene av teatre og bygninger står som minner om byens storhet før det katastrofale utbruddet i 1902, og Musée Franck A. Perret som vi besøker gir en gripende, faglig kontekst til hva som skjedde. Samtidig er det markeder, små bakerier og kafeer hvor du kan smake accras (friterte fiskkaker) og nybakt pain au beurre mens lokalbefolkningen følger dagens tempo.
Naturmessig er området rikholdig. Strendene i nærheten er villere enn de sørlige turiststrendene, og små viker inviterer til rolige bad og snorkling. For de som vil ha mer aktivitet, er turen opp mot Mont Pelée en mektig opplevelse — krevende, men utsikten over øya og havet er belønningen. Vi er ikke helt i det store aktivitets humøret, så vi holder oss nede i byen denne gang.
Mat- og drikkescenen er enkel og god. Fersk fisk, lokal krydderbruk, créole-gryter og plantain (banan type) er gjennomgående. Kaféer ved havnen ved solnedgang er perfekte for å følge byens rolige puls. Saint-Pierre er mer enn en fotogen ruin — det er en by som kombinerer naturkrefter, historie og et varmt dagligliv. Et sted hvor en kan la dagene være langsomme nok til å kjenne både stillheten og fortellingen som hviler i gatene.
Vi er glad vi dro innom her, hyggelig og koselig sted og ikke minst fikk vi lære mere om historien til byen, noe som alltid er gøy. Blir tid til en liten snorkletur om kvelden og besøk av svenske venner for filmkveld.
Tidlig i morgen setter vi kursen mot Dominica - og det blir noe helt annet!
Wow!