Dag 304-305 Over Mona Passage fra San Juan til Samaná

Topografi Mona passasjen (se forklaring nederst)

DAG 304. Fisk, fisk, fisk

Vi la fra kai i San Juan tidlig på morgenen, med kurs vestover og videre over den mektige Mona Passage mot Samaná. Denne passasjen har et rykte på seg for å være lunefull, med sterk strøm, vind og røff sjø, så vi kjente litt ekstra spenning idet vi satte kursen ut. Men denne dagen viste havet seg fra sin aller beste side.

Solen steg raskt og la et gyllent lys over et rolig hav. Bare små, myke bølger rullet under skroget, og vinden var akkurat nok til at vi kunne heise seilene og la båten finne sin rytme. Det var en sånn dag hvor alt bare føltes riktig. Seilene stod pent, men vinden var ikke helt sterk nok til å bære oss hele veien, så motoren fikk hjelpe til med et jevnt, lavt brummende akkompagnement i perioder.

Midt ute i passasjen kom dagens første dramatikk. Snøret strammet seg plutselig til, og vi kastet oss over stangen med forventning i blikket. Men like raskt som den kom, var fisken borte – den hadde sluppet unna. Litt skuffet, men fortsatt optimistiske, satte vi snøret ut igjen.

Det tok ikke lang tid før det smalt på nytt. Denne gangen var det noe langt større. Snellen begynte å ule mens snøret raste ut i en fart vi knapt hadde sett maken til. Meter etter meter forsvant bak båten, og vi så bare på hverandre med et blanding av spenning og vantro. Så, med ett, ble alt stille, snøret hadde røket! Fisken hadde vunnet.

Tredje gangen ble lykkens gang vår. Nok en gang strammet det seg, men denne gangen klarte vi å holde presset. Kampen var intens, og fisken gjorde flere kraftige utras. Da den endelig kom til syne i det klare blå vannet bak båten, glitret den sølvblå og elegant – en vakker wahoo på rundt seks kilo. Jubelen om bord var stor. Etter to tap smakte seieren ekstra godt.

Resten av dagen gled vi videre over havet i strålende sol mens vi nøt fersk sashimi til lunch, grillet fisk til middag og nystekte boller til dessert!. Det var en sånn sjelden overfart hvor tiden nesten forsvinner, og man bare blir sittende og se utover den endeløse horisonten.

Mot kvelden kom dagens kanskje vakreste øyeblikk. Solen begynte å synke ned bak horisonten og malte himmelen i varme nyanser av gull, rosa og dyp oransje, mens båten skar stille gjennom det rolige vannet. Med en nyfanget wahoo om bord og Samaná ventende i det fjerne, føltes det som en av de dagene man vet vil bli husket lenge.

Solen går opp i San Juan

Endelig fisk!

Solen går ned

Mannskapet slapper av

DAG 305. Ankomst Den dominikanske republikk

Natten over Mona Passage var nesten uvirkelig rolig. Havet lå mørkt og stille rundt oss, bare med små bølger som mykt løftet båten videre gjennom natten. En liten måne hang over horisonten og kastet et svakt, sølvfarget lys over vannflaten, akkurat nok til at havet glitret rundt oss.

Det var en egen ro i timene før daggry – bare lyden av vannet mot skroget og det jevne suset fra båten som gled fremover. Hele verden føltes stille, som om vi var helt alene midt ute på havet. Så kom soloppgangen. Først et svakt rosa skjær i horisonten, før himmelen langsomt fyltes med varme farger i gull, oransje og mykt rødt.

Som om turen ville gi oss en siste gave, smalt det plutselig i snøret mot slutten av reisen. Etter en kort, men intens kamp fikk vi enda en vakker wahoo om bord. Vi har nok wahoo så vi slapp den uti igjen. En perfekt avslutning på en overfart vi sent vil glemme.

Vi har fått plass på en flott marina i Den dominikanske republikk, noe trang plass spesielt uten truster, men vi kommer oss på plass. Vi er blitt bortskjemte med innsjekking i de ulike landene vi har vært, men her tar det veldig lang tid. Hele seansen avsluttes med at de blir med ombord og tar bilder av båten fra ulike vinkler - meget spesielt!

Marinaen ligger sammen med et hotellkompleks. Dette gjør at vi har tilgang på to ulike svømmebasseng, tre restauranter, spa, treningsrom +++ - så vi kommer nok til å klare oss bra her.

Fisk igjen!

Marina Puerto Bahia

Program gjennom uken

Mona Passage

Mona Passage er beryktet fordi den kombinerer flere ting som hver for seg kan gjøre en overfart krevende – og sammen kan de gjøre den virkelig røff.

1. To store havområder møtes

Passasjen ligger mellom Puerto Rico og Den dominikanske republikk, og fungerer som en korridor mellom Atlanterhavet og Karibien. Store vannmasser presses gjennom dette strekket hele tiden, noe som skaper sterke strømmer, tidevannsstrømmer virvler og urolig sjø. Det betyr at sjøen ofte blir “forvirret” – bølger kommer fra flere retninger samtidig.

2. Passatvinden er ofte rett imot

Hvis du seiler fra Samaná mot Puerto Rico, eller motsatt avhengig av rute, går du ofte rett mot den østlige passatvinden. Det gir stampe-sjø, kort og bratt bølgegang og mye sprut over dekk. Selv moderate 15–20 knop kan føles mye verre her enn andre steder.

3. Været skifter fort

Lokale squalls og tordenbyger kan bygge seg raskt rundt Puerto Rico og Hispaniola. Du kan starte i sol og lite vind, og noen timer senere få mørke skyer, plutselige vindøkninger og høyere sjø. Dette er en av grunnene til at seilere ofte venter lenge på et godt værvindu.

4. Undervannstopografien gjør det verre

Havbunnen i Mona Passage er ikke jevn. Det finnes banker, rygger og dype renner som gjør at strøm og dønning kan bygge seg opp plutselig. Noen steder kan sjøen reise seg “ut av ingenting”. Dette er en stor del av ryktet.

5. Fordi alle snakker om den

Mona Passage har nesten mytisk status blant langturseilere. Den omtales ofte som en av de mer krevende overfartene i Karibia, så mange går inn med stor respekt – med god grunn. Samtidig: når du treffer riktig værvindu, slik vi gjorde med sol, lite vind og motorhjelp, kan den være helt fantastisk.

Det er nettopp det som gjør den så berømt - den kan være enten en drøm eller en vaske-maskin.