Dag 309-310 Samaná til Grand Turks i havblikk!

Anders
28. apr.
3 min lesing

Turen fra Samaná til Grand Turk ble en av de overfartene vi kommer til å snakke om lenge.

Vi dro av gårde i mørket, mens verden fortsatt sov, og det var en egen ro over båten. Havet lå helt flatt, nesten unaturlig stille, uten en eneste bølge å snakke om. Ikke et pust av vind, så motoren fikk ta jobben. Det gjorde egentlig ingenting, for når havet er så blankt som dette, føles det mer som å gli enn å seile.

Rett før halv seks begynte himmelen å lysne, og vi fikk en soloppgang som var verdt hele nattevakten alene. Fargene bredte seg over horisonten i rosa, gull og oransje, og akkurat da kom dagens første velkomstkomité: en delfinflokk som hoppet og lekte foran baugen. Det er noe med delfiner som alltid får oss til å føle oss som de heldigste menneskene på havet.

Som om ikke det var nok, bestemte fiskene seg også for å bidra til frokosten. Først fikk vi en fin wahoo på rundt to kilo, noe som skapte stor begeistring om bord. Senere tok en mahi mahi på rundt fire kilo kroken, og jubelen ble ikke akkurat mindre. Men høydepunktet – eller kanskje komedien – kom mens vi sto og renset denne ved badeplattformen. For plutselig hang det en enda større fisk på kroken rett ved siden av oss. Et øyeblikk med fullstendig kaos fulgte: kniver, bøtter, fisk, latter og litt panikk, før den til slutt glapp og forsvant. Typisk nok den største. Den historien ble selvfølgelig straks enda større i etterkant.

Rundt båten svømte det samtidig en hel liten flokk mahi mahi, fem–seks stykker, og fargene deres var nesten ikke til å tro. De glitret i blått, grønt og gull, som om noen hadde malt dem med tropiske farger bare for anledningen.

Olivia stortrivdes fra første stund. Faktisk så mye at hun sa hun gjerne kunne fortsatt i flere dager. Det er kanskje det beste tegnet på hvor fin turen var, for vanligvis begynner jo alle å lengte litt etter land etter en natt eller to. Men denne gangen var det som om båten hadde funnet sin egen lille rytme, og vi bare fløt med.

Natten kom og var nesten magisk. Månen hang klart over oss, stjernene lyste sterkere enn vi noen gang ser hjemme, og bak oss blinket lyn over land langt der borte. Ikke skremmende, bare vakkert – som naturens eget nattshow. Morilden i kjølvannet gjorde resten. Hver bevegelse i vannet lyste opp som små stjerner, så det føltes nesten som om vi seilte gjennom verdensrommet.

Et lite ekstra spenningsmoment fikk vi da vi krysset Mouchoir Bank i stummende mørke. Tanken på at havbunnen under oss plutselig går fra 3000 meter til bare 20 meter gir en ganske spesiell følelse, og en skvetter når en ser det på instrumentene. Man kjenner hvor liten man egentlig er der ute.

Når vi nærmet oss enden av revet, tok Ida med seg en kraftig lommelykt og stilte seg på fordekket for å se om det er noe foran oss. Det er da hun fikk hjertet i halsen, når hun plutselig hørte hun noe som puster ved siden av seg i mørket. Viste seg heldigvis at det var en delfinflokk som hadde lyst til å lede oss trygt over det siste stykket av revet.

Da solen kom opp neste morgen, dukket Turks and Caicos opp som en helt flat silhuett i horisonten. Så flatt at vi først nesten lurte på om vi bare så en skystripe. Men sakte kom øyene tydeligere frem, og følelsen av å nærme seg nytt land etter en natt på havet er alltid like spesiell.

Vel fremme ankret vi opp ved Governors Beach på øya Grand Turk, og der lå et cruiseskip til kai som så helt absurd stort ut. Det raget så høyt over øya at vi måtte le litt – det så nesten ut som om skipet var høyere enn selve Grand Turk.

En natt med delfiner, fiskedrama, morild, lyn i horisonten og et hav som lå stille som et stuegulv. Ikke verst for en overfart.

(men dagen er ikke slutt! fortsettelse følger!!)