Dag 324-325 Den råeste ankringsplasser ever!

Warderick Wells Cay

DAG 324. Ankomst Warderick Wells med forviklinger

Idag skal vi til Warderick Wells Cay. Warderick Wells Cay er hjertet av Exuma Cays Land and Sea Park og regnes som et av de mest ikoniske stoppene for seilere i Bahamas. Øya er kjent for en spektakulær naturhavn med båter på mooring i turkist vann, urørt natur, turstier, snorkling, utrolig klart vann og den helt spesielle roen som finnes inne i marineparken. Stedet er svært beskyttet med ingen fiske, ingen jakt på hummer eller conch og naturen får i stor grad være i fred. Det gjør også at dyrelivet er ekstra rikt både over og under vann.

Når vi kommer inn mot Warderick Wells, ser det nesten ut som et postkort. Smale sandbanker, lave grønne øyer og vann i alle nyanser av blått omgir den lange, beskyttede bukten hvor båtene ligger på rekke og rad mellom sandbankene.

Stedet er veldig populært, så en må sette seg på venteliste dagen før. Vi har fått en moring, men når vi ringer inn viser det seg at de har bommet på lengden og dybden vår og ikke har en plass allikevel! Ingen ting å gjør med det, så vi drar inn på bankene hvor det er et sted vi kan ankre opp. Må gå i en stor bue for å komme dit, da det er sandbanker overalt. Der vi ankrer opp er det akkurat dypt nok, og vi har ca 30 cm under kjølen på lavvann. Men det holder det, og så mener de vi skal få en moring i morgen.

DAG 325. Den råeste ankringsplasser ever!

Dagen starter litt kjipt, da glasset på vannfilteret til ferskvannspumpen har sprukket mer, noe som har medført at hele den ene tanken på over 100 liter har rent ut i båten og ligger i kjølsvinet. Det er bare å få tømt det ut, men vi har vansker med å få glasset tett igjen. Ikke akkurat stedet å få tak i deler her, så vi får finne på en alternativ løsning inntil videre.

Hver morgen kl. 09.00 er det fordeling av moringer, og som lovet får vi vår moring. Det er laveste lavvann, men vi kommer oss trygt frem til innseilingen på moringfeltet. Men atter en gang viser det seg at moringen de har til oss ikke er ideell. Samtidig er vannstanden såpass lav, så de ber oss vente en time. Vi blir fulgt opp tett på VHF, og etter en halv time får vi beskjeden at vi kan gå inn. Er en moring aller innerst, en rå plass å ligge men ganske spennende om vi kommer inn!

Det er en smal kanal hvor det ligger masse moringer på rekke og rad som vi må gå gjennom. Er såpass smal at en kan ikke møte båter underveis. Vi sklir inn mot åpningen og kjenner at vi tar nedi bunnen. Er sandbunn så ikke så farlig, og vi sklir heldigvis videre. Et par ganger til toucher vi bunnen før vi er i kanalen og kan følge der hvor vannet er mørkest.

Det føles alltid litt spesielt å gå inn her første gang. Man følger den smale leden forsiktig mens sandbankene dukker opp på begge sider av båten. Nå ved lavvann ser man virkelig hvor grunt det er rundt oss. Enkelte steder ser det nesten umulig ut at det finnes nok vann til å flyte en seilbåt. Men midt mellom bankene ligger moringene som små perler på rekke og rad og store rokker møter oss på veien.

Og det er da vi ser folkene. Overalt ute på sandbankene sitter folk midt ute i “ingenting”. Noen har dratt med seg strandstoler og kjølebag ut på den hvite sanden som nettopp har kommet til syne. Andre står i vann til livet med en drink i hånden og bare prater mens tidevannet sakte trekker seg enda lenger tilbake rundt dem. Det ser nesten komisk ut med små grupper mennesker som bare står ute midt på havet. Noen padler kajakk mellom båtene. Andre ligger bare rett ut i det grunne vannet som om hele banken er et gigantisk naturlig basseng.

Vi glir sakte videre mellom moringene mens alle rundt oss virker å være i totalt feriemodus. Enkelte vinket fra båtene sine. Andre sitter i cockpit med beina dinglende over rekka og ser utover det samme landskapet som vi prøver å ta inn. Det er noe med fargene her som nesten ikke virker ekte. Den kritthvite sandbunnen, det klare turkise vannet og de mørkere blå kanalene mellom bankene.

Når vi endelig plukker opp moringen og motoren stilner, blir alt enda roligere. Båten legger seg til rette med baugen mot vinden mens vi bare blir sittende og se utover. Rundt oss står folk fortsatt ute på bankene, som om havet har åpnet seg bare for dem denne ettermiddagen.

Vi har opp gjennom årene vært på utrolig mange flotte ankringsplasser, men sorry - ingen kommer opp mot dette!

En trenger litt tid for å fordøye alle inntrykkene, men tilslutt kommer vi oss i jolla og drar til park kontoret på den ene øya. Til jentenes enorme glede så selger de sjokolade her!! Skal ikke påstå at de tømmer lageret, men fikk med seg nok det gjorde de! På stranden er det utstilt et stort hvalskjelett fra en hval som strandet her. Står at den døde etter å ha spist for mye plast, så her er det bare å passe på søppelet vårt.

Vi trenger å bade, og tar oss en liten snorkletur. Ida har fått litt hai angst, men vi får hun uti. Humøret stiger også betraktelig når vi får selskap av en skilpadde som svømmer rundt med oss.

Tilbake ombord i Vue Mer blir Skipper´n dagens store helt når han klarer å fikse vannpumpen midlertidig. Så nå har vi vann videre også! Ida bruker kvelden til å planlegge ulike insta-moment bilder som vi skal ta på sandbankene i morgen når det er lavvann, så Olivia og Skipper´n er spente på hvordan det kommer til å bli!