Dag 326 Tur på sandbanke og ofring til Neptun!

Vi valgte i går å gjøre andre ting enn å henge rundt på sandbankene ved lavvann, men i dag er det vår tur! Det er kraftig strøm her vi ligger, så kraftig at vi kan legge på svøm bak båten og svømme så fort vi kan, uten å bevege oss en meter fremover - en god måte å få litt trening. Men strømmen gjør også at vi tar jolla bort til sandbankene, selv om de bare er 5-10 meter fra båten.

Å være ute på sandbankene ved lavvann på Warderick Wells Cay føles nesten litt uvirkelig første gang. Havet trekker seg tilbake, og plutselig dukker det opp store områder med kritthvit sand midt ute mellom båtene. Det ser nesten ut som noen har senket vannstanden i et gigantisk svømmebasseng.

Vi tar jolla bort til kanten av banken, og så står man plutselig der — langt ute i det som for noen timer siden var åpent vann. Rundt føttene er vannet klart og varmt. Rekker oss bare til anklene eller knærne, mens små strømmer slynger seg gjennom sanden og lager mønstre som stadig forandrer seg.

Og rundt oss ligger båtene på mooring som et lite flytende nabolag.

Så er det fargene. Den hvite sanden under vannet gjør at hele området lyser opp i turkis og lyseblått. Enkelte steder er vannet så klart at man nesten mister dybdefølelsen og føler man går på glass. Vi setter oss bare ned i vannet, Olivia svømmer litt over de grunne områdene, og rett ved siden av oss ser det nesten ut som Vue Mer ligger på land - fascinerende!

Og når vannet begynner å stige rundt beina våre og sandbankene gradvis forsvinner, pakker vi sammen og vader tilbake til jolla — som om hele formiddagen bare var et lite øyeblikk havet lot oss låne.

Men dagen er enda full av opplevelse, og neste post er å besøke toppen Boo Boo Hill.

Du lurer kanskje på hvordan et sted får navnet «Boo Boo Hill»? Legenden sier at det har fått navnet sitt fordi det hjemsøkes av sjelene til et skip som forsvant i de omkringliggende revene. I løpet av en stormfull natt forsvant skipet deres, og alle sjelene om bord omkom. Noen sier at skipet sank med alle passasjerer om bord, og andre sier at likene er begravet under åsen. Det sies at man på månelyse netter kan høre åndene synge i den hylende vinden.

Det har nå blitt en tradisjon at besøkende legger igjen et stykke drivved med navnet på skipet sitt oppe på denne toppen. Det blir sett på som en offergave til guden Neptun og de andre havgudene for god seiling og trygg passasje.

Vi legger jolla på stranden ved Warderick Wells Cay og begynner å gå opp stien mot Boo Boo Hill i den varme ettermiddagssolen. Stien slynger seg gjennom lav buskvegetasjon og hvit kalkstein mens vi prøver å gå “rolig og kontrollert” oppover — noe som varer helt til første kommentar om hvor varmt det egentlig er.

Jo høyere vi kommer, desto mer åpner utsikten seg rundt oss. Mellom buskene glitrer Exuma-bankene i alle nyanser av blått, og båtene blir mindre og mindre der nede i North Field.

På toppen møter vi det som gjør Boo Boo Hill så spesielt, drivved overalt, med båtnavn malt på av seilere fra hele verden. Nakne trebiter, gamle planker og små hjemmelagde skilt ligger stablet mellom steinene som små spor etter alle som har vært her før oss.

Vi finner selvfølgelig en passende bit drivved og jentene starter den kunstneriske prosessen med å lage vårt skilt som blir lagt på haugen. Vue Mer var her!!

Mens vi står der oppe, kommer vinden litt sterkere over høyden, og utsikten rundt oss er nesten vanskelig å ta inn. Små cays, sandbanker og turkist vann strekker seg i alle retninger, og langt der nede ligger båtene rolige på mooringene som små prikker.

På øya finnes det naturlige blowholes langs den værutsatte Atlanterhavssiden av øya som vi stikker innom på veien ned. Blowholes oppstår når havet presser bølger inn gjennom hulrom og tunneler i kalksteinen under bakken. Når bølgene treffer riktig, skytes vann og luft opp gjennom åpninger i steinene som kraftige sprut eller “fontener”. Noen ganger kommer det bare et lite pust av vann og luft, mens andre ganger, BOOM — en stor søyle av vann står flere meter opp i luften.

Dessverre kommer vinden i dag sørfra, så Atlanterhavsiden er neste helt flat uten en bølge eller dønning, derav heller ingen spektakulær opplevelse. Men Olivia hører ihvertfall litt uling mens vi står der.

Dette er vår siste dag på dette fantastiske stedet. Vi merker at det nærmer seg hurricaneseason, og det er stadig nye runder med torden og lyn rundt omkring oss. Vi ønsker derfor å komme oss relativt raskt til fastlands USA. Vi får også Frederick på besøk i New York den 15 juni, så vi trenger tiden for å komme oss dit i tide. Samtidig er Bahamas med alle sine rev og grunner ikke et sted vi har lyst til å seile om natten, så vi har enda noen havner foran oss før vi når USA. Så får vi bare håpe vi slipper unna de verste thunderstormene!

Når vi sitter ute i cockpiten om kvelden går solen ned i horisonten og en Nurse Shark svømmer rolig forbi båten. En fin avslutning på et strålende opphold på Warderick Wells Cay.