Dag 382-383 Ankomst Canada

Carter’s Beach

Da vi våknet om morgenen, var det heldigvis ingen tåke i sikte. Etter gårsdagens hvite vegg var det en lettelse å kunne se landskapet rundt oss igjen, og vi kunne sette kursen videre gjennom det vakre øyriket i morgensolen. Det er noe helt spesielt med å gli av gårde i slike omgivelser, mellom små øyer og blanke sund, mens seler og delfiner dukker opp rundt båten som om de vil følge oss på vei. Det ble en rolig og fin start på dagen, og en verdig avskjed med Maine og USA før vi satte kursen videre mot Canada.

Før vi la ut på den lengre etappen bunkret vi både diesel og vann, og deretter bar det rett ut med kurs for Nova Scotia. Nok en gang uteble vinden, så det ble motor hele veien. Vi holdt håpet oppe om å få øye på hval underveis, men denne gangen måtte vi nøye oss med et par månefisker som lå og duppet i overflaten. Ellers var havet nesten helt flatt, og gjennom natten lå det som et mørkt, stille teppe rundt oss. Det eneste som satte sitt preg på turen var fuktigheten; luften var rå og klam, og alt om bord ble etter hvert dekket av det fine laget av sjøfukt som kommer på slike netter.

Utover morgenen, da vi nærmet oss Nova Scotia og rundet tuppen av land, kom tåken tilbake for fullt. Den lå tung og tett over havet og gjorde innseilingen ganske spesiell. Vi kunne høre sjøen og kjenne bevegelsene, men verden rundt oss var igjen redusert til grått og hvitt. Først ved tolv–ett-tiden lettet den, og kysten rundt oss begynte sakte å tre frem. Den siste delen av turen bød også på ganske kraftige dønninger inn fra siden, og etter mange timer med motor og lite søvn var det ekstra godt å vite at vi snart var fremme.

enda en månefisk

starter deilig og flatt dag 1

og dag 2 kommer tåken og dønningene

Dagens havn ble Carter´s Beach, og for en ankomst det var. Ankringsplassen lå som en liten beskyttet lomme bak den lange, lyse sandstranden, omgitt av svaberg, lave åser og myke furukledde koller. Havet hadde den klare, grønneblå fargen som nesten får det til å se tropisk ut, mens den brede stranden lå helt åpen mot Atlanteren på utsiden. Det hele kunne minne sterkt om Karibien foruten vanntemperaturen som var 14 grader!

Vel på plass måtte vi ringe immigrasjonen for å høre om vi kunne sjekke inn i Canada derfra, men fikk beskjed om at vi måtte inn til en havn for å gjøre det. Inntil da måtte vi holde oss om bord. Heldigvis passet det oss helt fint. Etter 29 timer på sjøen var vi slitne og hadde egentlig ingen behov for annet enn å lande litt, få ro i kroppen og bare nyte at vi var fremme. Kvelden ble da også akkurat så fin som vi kunne håpe på. Det var varmt og godt, sjøen lå nesten stille, og seler svømte rundt båten mens vi satt og nøt at enda en lang etappe var unnagjort. Canada tok imot oss på en vakker måte, og Carter´s Beach ble et første møte med Nova Scotia som ga mersmak med én gang.