Dag 399 St. Pierre og Fransk gjestfrihet
Saint-Pierre og Miquelon er en øygruppe ved østkysten av Canada, cirka 25 kilometer sørvest for Burin-halvøya på Newfoundland. Øygruppen utgjør siste rest av det tidligere franske koloniområdet i Nord-Amerika. Øygruppen er en fransk oversjøisk kollektivitet. Arealet er 242 km2,og det er 5595 innbyggere (2016). Den største byen er Saint-Pierre. Økonomien er basert på fiske.
Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid. De europeiske bosetningene er noen av de eldste i Amerika (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det baskiske fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene. Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved Parisfreden, og innbyggerne kom tilbake for deretter å leve fredfullt i 15 år. Fransk støtte til den amerikanske revolusjon førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med den franske revolusjon.
Igjennom andre verdenskrig var guvernør Gilbert de Bournat lojal mot Vichy-regimet. Under ordre fra Charles de Gaulle organiserte admiral Émile Muselier frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon, uten at canadiske og amerikanske myndigheter samtykket i eller visste om dette. Den 24. desember 1941 tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren Surcouf kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det frie Frankrike.
Vi legger Vue Mer til ved den kommunale brygga i Saint-Pierre, og etter en kort telefonsamtale tar det ikke lang tid før både toll- og immigrasjonsmyndighetene kommer om bord. Innsjekkingen er unnagjort på få minutter, og de hyggelige tjenestemennene ønsker oss velkommen til øygruppen. Etter flere land med både omfattende papirarbeid og lange ventetider setter vi ekstra stor pris på hvor enkelt og effektivt alt foregår.
Solen skinner fra skyfri himmel, og temperaturen minner mer om en god norsk sommerdag enn om Nord-Atlanteren. Mannskapet deler seg derfor i to. To snører på seg joggeskoene og legger ut på en løpetur opp til åsen bak byen, hvor de blir belønnet med flott utsikt over Saint-Pierre, havnen og det dypblå havet rundt øyene. Skipper'n og sistemann velger en litt roligere tilnærming og rusler rundt i de sjarmerende gatene med sine fargerike hus, franske gateskilt og små kafeer. Det føles nesten uvirkelig at vi fortsatt befinner oss i Nord-Amerika.
Etter hvert møtes vi igjen på en uteservering midt i byen. Et kaldt glass i sommervarmen smaker fortreffelig, og vi nyter følelsen av endelig å være fremme etter overfarten fra Nova Scotia.
Vegard i godt driv Tom og St. Pierre Utsikt mot Miquelon Sola skinner og vi er så glad!
Men så melder sulten seg. Vi begynner å lete etter et sted å spise middag, men oppdager raskt at det ikke blir så enkelt. Det viser seg at det pågår en stor festival på naboøya Miquelon, og mange restauranter holder stengt. De få som har åpent, er fullbooket for kvelden. Etter å ha ruslet fra sted til sted begynner vi å innse at dette kan ende med en ganske kjedelig middag fra nærmeste dagligvarebutikk.
Da skjer noe som sier alt om menneskene som bor her. Vi kommer i prat med en lokal mann som hører om restaurantjakten vår. Uten å nøle tilbyr han seg å kjøre oss til en restaurant litt utenfor sentrum som han tror fortsatt har ledige bord. Noen minutter senere står vi utenfor restauranten, og til vår store overraskelse blir han stående på parkeringsplassen mens vi går inn. Han vil forsikre seg om at vi faktisk får bord, slik at han kan kjøre oss tilbake dersom det også skulle være fullt.
Heldigvis er det plass.
Da vi kommer ut igjen for å takke og tilby litt betaling for hjelpen, avviser han det med et stort smil. Han synes bare det var hyggelig å kunne hjelpe noen besøkende.
Der og da forstår vi hvorfor innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon er kjent for sin gjestfrihet. Den er ekte, varm og helt uten baktanker.
Kvelden blir akkurat slik vi hadde håpet. Vi nyter et herlig fransk måltid ute i den lune kveldssolen, med god mat og noe godt i glasset. Etter hvert som solen forsvinner bak horisonten, flytter vi inn for dessert, mens praten rundt bordet bare fortsetter. I løpet av kvelden kommer vi i prat med flere både lokale og andre besøkende. Historier deles på kryss og tvers av språk og nasjonaliteter, og latteren sitter løst.
Da vi rusler tilbake mot Vue Mer gjennom de stille gatene senere på kvelden, er vi alle enige om at det ikke bare er den franske maten eller de vakre omgivelsene vi kommer til å huske fra Saint-Pierre. Det er menneskene og gjestfriheten.
På vei med vår sjåfør Deilig sommerkveld Foie Gras blir aldri feil noen av våre nye venner
Kommentarer