Dag 385 Dette kunne ha blitt en av våre beste dager på turen!

En kunne fort ha sagt at dette var vår beste dag på hele turen. Det er kanskje å ta litt hardt i, for vi har opplevd utrolig mye det siste året, men dagen startet i hvert fall helt perfekt.

Solen skinte fra en skyfri himmel allerede fra morgenen, og vi startet dagen med frokost på en liten kafé i et sjarmerende gammelt trehus. Deretter ruslet vi rundt i de hyggelige gatene i Lunenburg, iført våre norske landslagsdrakter. Det var nemlig kvartfinale mot England senere på dagen, og det skulle vise seg å prege opplevelsen vår mer enn vi hadde forestilt oss.

Vi har vel aldri følt oss så populære noen gang. Vi kunne knapt gå ti meter før noen stoppet oss. Noen ville høre om reisen vår fra Norge, andre ønsket oss lykke til i kampen, og mange ville bare slå av en hyggelig prat. Vi gikk rundt med et stort smil hele dagen og måtte nesten le av all oppmerksomheten. Den varme mottakelsen gjorde allerede en fantastisk by enda bedre.

Og for en by Lunenburg er. Fargerike trehus, historiske bygninger, små butikker og en avslappet atmosfære som gjør at en får lyst til å bli værende litt lenger. Dette har uten tvil blitt et av våre absolutte favorittsteder på hele reisen.

Når vi først var i Canada, måtte vi selvfølgelig prøve landets kanskje mest kjente rett – poutine. Sprø pommes frites toppet med biter av halvsmeltet ostemasse og overøst med en fyldig, varm brun saus. Kanskje ikke den vakreste retten å se på, men definitivt en opplevelse.

Gjennom dagen fikk vi også besøkt minnesmerket for Camp Norway. Camp Norway i Lunenburg i Nova Scotia i Canada var en treningsleir for skyttere til handelsflåten under annen verdenskrig. Ved krigsutbruddet i Norge var 11 hvalkokerier og mer enn 100 hvalfangstfartøyer på vei tilbake til Norge etter endt sesong i Antarktis. Disse fikk ordre om å gå til nærmeste havn. De fleste av disse fartøyene endte i Halifax og Sydney i Nova Scotia. For at mannskapene på fartøyene skulle få en mer meningsfylt tilværelse, opprettet Nortraship en leir i Lunenburg ikke langt fra Halifax. Om lag 1 200 sjøfolk fikk militær opplæring der før de ble satt som skyttere og væpningsoffiserer på norske og allierte handelsfartøy.

Etter hvert nærmet kampstart seg, og vi fant en restaurant hvor vi kunne se Norge møte England. Også her fortsatte den utrolige gjestfriheten. Den ene etter den andre kom bort til bordet vårt for å ønske oss lykke til eller slå av en prat. Det er slike små møter som gjør at en husker et sted lenge etter at en har reist videre.

Selv om kampen endte med et surt tap, klarte det ikke å ødelegge dagen. På vei tilbake til båten var det igjen flere som stoppet oss for å si noen hyggelige ord eller trøste oss med at Norge hadde kjempet godt.

Det ble rett og slett en utrolig fin dag – en dag fylt med sol, latter, nye bekjentskaper og en by som virkelig har gjort inntrykk på oss. Lunenburg har uten tvil fått en helt spesiell plass i hjertene våre.

I morgen setter vi kursen mot Halifax. Det blir en litt spesiell etappe, for dette er den siste seilasen til Olivia og Ida før de flyr hjem til Norge. Den tanken prøver vi å skyve litt unna foreløpig. Nå gjelder det å nyte de siste dagene sammen og skape noen siste gode minner før reisen vår endrer karakter.