Dag 39 Spanskekysten fra sin beste side

Kapp Finisterre

En ting vi savner fra litt mere nordlige områder er overgangen fra natt til morgen. Den litt rolige tiden hvor det sakte men sikkert blir mer og mer lyst, og hvor solen tilslutt kommer opp over horisonten! Her er det mere, nå er det mørkt, nå er det lyst! Vi ønsker ikke å gå ut når det er mørkt, så det gjør også at vi ikke kommer oss ut før 7 tiden om morgenen. Det kom inn en annen norsk båt i går kveld som velger å gå ut rett bak oss, gir jo litt ekstra trygghet!

I utgangspunktet er jo dette en seilas vi har gruet oss litt til, både på grunn av spekkhoggere, men også i forhold til hvor sjøsterke mannskapet er. Men dette blir faktisk en av de flotteste seilasene vi har hatt hittil på vår tur. Flott slør i 8-9 knop, nesten ikke bølger og strålende vær. Kan si at det å seile helt oppunder Kapp Finisterre i 9 knops fart mens solen varmer en i fjeset, er et av de øyeblikkene Skipper´n ikke kommer til å glemme!

Bare for å sette tonen helt, så møter vi en flokk delfiner rett før vi ankommer Vigo, som er spesielt gøy for Carina og ungene som aldre har sett delfiner før. Må innrømme at det kommer et stygt ord ut av munnen til Skipper´n når han først ser finnene komme mot båten, men roer seg fort når ser at det er delfiner. (Var et nytt spekkhogger angrep noen timer før vi kom i dette området)

Drømmeseilas!

Vigo er en by vi har hørt veldig mye bra om, så vi gleder oss til å bli her noen dager. Vi får dessverre ikke plass i havnen i sentrum, men finner plass litt utenfor. Fordelen er at denne havnen er mye nærmere de flotte strendene, og det kan jo være en fordel når det er meldt opp til 37 grader om ettermiddagen. Et interresant fenomen langs denne kysten er den portugisiske passatvinden, også kjent som Nortada. Det er en vind som blåser fra nord mot sør langs Portugals kyst, spesielt i sommermånedene (april til september). Denne vinden bygger seg opp rundt lunsjtider og avtar først ved solnedgang. Kan bli ganske sterk, men gjør også at en får en viss lufting om kvelden.

Vi avslutter dagen med et lite bad for ungene og pizza, og er klare for å se mere av Vigo i morgen.

Kapp Finisterre

Kapp Finisterre, kalt verdens ende, og Costa Da Morte, dødskysten, gir pilegrimene en ekstra destinasjon etter at Santiago de Compostela er besøkt.

Du kan ikke gå lenger enn hit. Bratte klipper og det mørke Atlanterhavet er det som møter deg. Det samme med heftig vind og sterke naturopplevelser. Det hersker en form for stillhet på Kapp Finisterre. Det er kun bølgene som slår i fjellsidene og sjøfuglene som kvitrer. Det er på mange måter satt en grense, en strek på Kapp Finisterre.

Det er hevdet at Finisterre er det vestligste punktet i Spania. Nye observasjoner tilbakeviser dette, men uansett er «slutten på land» verdt en visitt.

Ni mil unna Santiago de Compostela, der folk i nyere tid har brent både klær og sko. Her er pilegrimsreisene endt, og vi kan se bålrester etter både tøy og støvler. Symbolikk er for mange viktig, derfor brennes både vandrestaver og annet også. Ritualer er det for så vidt mange av langs caminoen.

Norske skip

Dette neset, som stikker ut i havet, har vært et kjennemerke for mange sjøfarere gjennom århundrer. Stredet utenfor kalles dødskysten, Costa Da Morte. Navnet kom egentlig ikke for at farvannet spesielt farlig, men for at overtroen var slik at utenfor klippene var det ikke noe mer, kun død og fordervelse. Mange fartøy har likevel gått på grunn. I 1870 mistet for eksempel over 500 personer livet, da skipet HMS «Captain» forliste.

Kapp Finisterre skal også ha hatt en viss betydning i norsk moderne historie under unionen med Sverige, da norske skip som seilte sør for Kapp Finisterre inn til april 1838 måtte seile under unionsflagg, som var i bruk fra 1818 til 1844. Først etter dette året kunne skipene seile med norske flagg. Bakgrunnen var at Sverige hadde betalt beskyttelsespenger mot sjørøverne. Det har også vært flere sjøslag uten Finisterre. Det første stod i 1747.

Horisonten er endeløs. Det er enkelt å forstå at stedet fikk tilnavnet «verdens ende» i oldtiden, den gangen kunnskapen var noe mer begrenset enn i dag.