Dag 398 Fra Nova Scotia til Frankrike i Nord-Amerika

Klokken er bare halv syv om morgenen når vi løsner fortøyningene i Baddeck. Bras d'Or Lake ligger speilblank foran oss, og dagen kunne knapt startet bedre. Solen er allerede oppe, luften er frisk, og det er ikke et vindpust å kjenne. Vi glir stille gjennom det vakre innsjøsystemet mot utløpet, mens morgenlyset farger de grønne åsene langs land.

Vel ute i Atlanterhavet gjør vi en liten avstikker til noen små øyer der vi har hørt at det skal være både seler og lundefugler. Forventningene blir raskt innfridd. Rundt de steinete skjærene ligger store gråsel og slapper av i solen, mens de karakteristiske lundefuglene flyr lavt over vannet eller sitter tett samlet på klippene. Med sine fargerike nebb og litt klønete fremtoning er de umulige å ikke bli sjarmert av. Det er et flott møte med det rike dyrelivet langs Atlanterhavskysten.

Havet ligger fortsatt nesten helt stille, så de første timene går for motor. Utover ettermiddagen kommer endelig et etterlengtet vinddrag. Seilene kommer opp, og Vue Mer får igjen kjenne følelsen av å gli gjennom vannet med hjelp fra naturkreftene. Vi motorseiler i god fart mens solen sakte begynner å synke mot horisonten.

Så skjer noe som løfter dagen enda et hakk.

En stor flokk med springere – Atlantic white-sided dolphins – dukker plutselig opp rundt båten. De følger oss lenge, hopper elegant gjennom bølgene og leker i baugbølgen som om de ønsker oss velkommen videre på ferden. Det er umulig å ikke bli stående og smile mens de grasiøse dyrene danser rundt Vue Mer.

https://video.wixstatic.com/video/a2fce2_081bf3610dae4b00b7def123fe435613/1080p/mp4/file.mp4

Kvelden avsluttes med en fantastisk solnedgang som farger himmelen i varme nyanser av oransje og rødt. Etter hvert overtar natten, vinden stilner helt, og månen stiger opp over horisonten. Det sølvfargede lyset legger seg som et teppe over det blikkstille havet og gir nattevakten en helt spesiell ro.

Neste morgen får vi enda en naturopplevelse vi har ventet lenge på. Et stykke unna båten ser vi to–tre store hvaler som rolig bryter vannflaten før de elegant forsvinner ned i dypet igjen. Er alltid noe spesielt å møte disse majestetiske dyrene.

Etter hvert siger tåken inn fra land. Sikten blir dårlig, og de neste timene følger vi ekstra nøye med på både radar og kartplotter. Men akkurat idet vi nærmer oss målet, skjer det som så ofte har skjedd på denne turen: Tåken åpner seg. Solen bryter gjennom, og foran oss ligger Saint-Pierre og Miquelon badet i et strålende ettermiddagslys.

Vi glir rolig inn i havnen med følelsen av å ha nådd enda en stor milepæl. Etter måneder gjennom Karibia, langs USAs østkyst og opp Canada, har vi nå kommet til noe helt spesielt – en liten bit av Frankrike midt utenfor kysten av Canada. Franske flagg vaier over havnen, språket er fransk, euro er valutaen, og plutselig føles det nesten som om vi har krysset enda et hav.

Reisen fortsetter å overraske.