Dag 428 Færøyene – fjell, fjorder og hav
I dag ønsker vi å se mer av Færøyene. Etter å ha fått et lite inntrykk av Tórshavn bestemmer vi oss for å leie vår egen guide, og klokken ti blir vi hentet av Michael fra PackPack. Dermed kan vi bare lene oss tilbake og la Michael vise oss rundt på øyene.
Vi starter med å kjøre ut av Tórshavn via Oyggjarvegurin og videre gjennom Kollafjørður. Det tar ikke lang tid før vi forstår at dagens tur kommer til å handle vel så mye om natur som om steder vi skal besøke.
Færøyene er et utrolig landskap. De grønne fjellene reiser seg nesten rett opp fra havet, og mellom dem skjærer fjordene seg langt inn i landet. Mange steder er fjellsidene så bratte at det nesten er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å bygge veier og bosette seg her. Samtidig er landskapet mykt og grønt på toppen, noe som gir en fantastisk kontrast til de mørke, bratte fjellsidene og det åpne havet.
Nede i fjordene ser vi også noe som har blitt en viktig del av det moderne Færøyene – lakseoppdrett. Store merder ligger ute i det kalde og rene fjordvannet, omgitt av de dramatiske fjellene. Kontrasten mellom den moderne næringen og det nesten uberørte landskapet rundt er ganske fascinerende.
Torshavn
Vi kjører gjennom Vágatunnilin og videre ut på Vágar. Første ordentlige stopp blir i den lille bygda Bøur. Her åpner landskapet seg mot havet, og utsikten er rett og slett spektakulær. Ute i havet ligger Drangarnir og Tindhólmur, to av de mest karakteristiske fjellformasjonene på Færøyene.
Det er særlig møtet mellom fjellene og havet som gjør inntrykk. Her er det ikke snakk om små, avrundede holmer. Fjellene stuper nesten loddrett ned i havet, og enkelte steder ser det ut som om enorme deler av fjellet er skåret rett ut med en kniv.
Videre går turen til Gásadalur, hvor vi får se det berømte Múlafossur-fallet. Her kaster vannet seg fra den grønne fjellsiden og rett ut mot havet. Det er et av de motivene man har sett på bilder mange ganger, men det blir noe helt annet når man står der selv.
Vi kjører tilbake mot Streymoy og besøker Kvívík, hvor vi ser restene etter en gammel vikingbosetning.
Arne og vår guide Hvalkjøtt til tørk Viking bosetning
Så går turen nordover. Fjellene blir høyere, fjordene smalere og landskapet enda villere. Vi passerer Fossá, Færøyenes høyeste foss, som kommer fallende nedover fjellsiden. Det er vann overalt på Færøyene – fra små bekker som renner ned fjellsidene til store fossefall som kaster seg utfor stupene.
Ved Eiði får vi igjen et av disse øyeblikkene hvor naturen nesten virker litt uvirkelig. Ute i havet står Risin og Kellingin, Kjempen og Kjerringa, som to enorme voktere ute ved kysten. Det er når vi ser disse formasjonene nedenfra, fra sjøen og fjordene, at vi virkelig forstår hvor voldsomt landskapet er. Fjellene virker enda høyere når de reiser seg direkte fra havoverflaten, og de mange små øyene og klippene rundt kysten gjør at utsikten hele tiden forandrer seg.
Noe vi legger merke til gjennom hele kjøreturen, er hvor mange hester og sauer vi møter. Det er nesten umulig å kjøre noen kilometer uten at det dukker opp en flokk på en grønn fjellside eller noen hester som står og følger med på bilen. Hestene er både islandshester og færøyske hester.
Islandshestene kjenner vi igjen fra Island, små, kraftige og med de karakteristiske lange manene. De færøyske hestene er en egen gammel hesterase som har levd på øyene i mange hundre år. De er mindre og svært hardføre, og passer godt til det tøffe klimaet og det kuperte landskapet.
Men det er sauene vi virkelig ser overalt. På små gressletter, høyt oppe i fjellsidene, langs veiene og helt ute på kanten av stupene. De virker nærmest som en del av selve landskapet. Det er lett å forstå hvorfor Færøyene har fått så sterk tilknytning til sauen – det færøyske navnet på øyene, Føroyar, knyttes også til «saueøyene».
Det spesielle er at saueholdet på Færøyene tradisjonelt er ganske strengt regulert. På de enkelte utmarkene finnes det begrensninger på hvor mange sauer som kan beite, slik at beiteområdene ikke skal bli overbelastet. Antallet dyr er derfor tilpasset ressursene på øyene og det lokale behovet. Sauene er først og fremst en del av det tradisjonelle selvforsyningssamfunnet, og ikke et enormt kommersielt landbruk slik vi kjenner fra mange andre steder.
Vi kjører videre forbi Slættaratindur, Færøyenes høyeste fjell, før vi kommer til den vakre bygda Funningur. Litt Eivør på høyttalerne passer perfekt til landskapet vi kjører gjennom. Det er nesten som om musikken er laget for akkurat disse fjellene og fjordene.
Så går turen til Gjógv, hvor Michael har laget lunch til oss. Og dette er ikke akkurat en vanlig matpakke. På bordet kommer det færøysk rugbrød med lokale pålegg, røkelaks, fiskepudding og lammerull. Etter alle inntrykkene underveis smaker det fantastisk godt. Det er også en fin måte å få smake litt av Færøyene på – ikke bare gjennom naturen, men gjennom maten.
Dronning Marys benk
Etter lunchen begynner vi på veien tilbake. Vi stopper igjen i Funningur, denne gangen ved monumentet over Grímur Kamban, som tradisjonelt regnes som en av de første norrøne bosetterne på Færøyene. Et lite sted, men med en historie som går mer enn tusen år tilbake.
På vei tilbake mot Tórshavn kjører vi gjennom Eysturoyartunnilin. Og selvfølgelig må vi gjennom den berømte undervannsrundkjøringen – The Jellyfish Roundabout. En rundkjøring under havet er kanskje ikke det man forventer å finne på en øygruppe som ellers virker så tradisjonell og uberørt, men Færøyene er også et moderne samfunn som har blitt utrolig flinke til å binde øyene sammen.
Når vi til slutt kommer tilbake til Vágsbotn i Tórshavn, har vi vært på en skikkelig rundtur. Vi har sett små bygder som klamrer seg fast mellom fjell og hav, grønne fjellsider, brusende fosser, lakseoppdrett i fjordene og noen av de mest spektakulære klippeformasjonene vi har sett på hele reisen.
Men det som kanskje sitter sterkest igjen, er møtet mellom land og hav. På Færøyene finnes det nesten ingen overgang mellom de to. Fjellene begynner i havet og fortsetter rett opp mot himmelen. Små bygder ligger på de få flatene som finnes, mens resten av landskapet er overlatt til sauer, fugler, vær og vind.
Det er vilt, det er vakkert. Færøyene er kanskje små på kartet – men landskapet føles enormt.
Kommentarer