Dag 344-345 Været tester båt og mannskap

Chesapeake Bay Bridge

Etter noen flotte dager i Beaufort kastet vi loss utpå ettermiddagen med kurs mot Fort Monroe i Virginia. Værmeldingen fortalte oss at et kraftig værsystem var på vei, så planen var enkel: komme frem før vinden gjorde det.

De første 24 timene ga oss troen på at det skulle lykkes. Havet lå nesten flatt, vinden var knapt merkbar, og båten gled rolig nordover. Solen sank sakte mot horisonten og fullmånen kom opp mens vi nøt en av de mest behagelige seilasene på lenge. Det var vanskelig å forestille seg at forholdene snart skulle bli helt annerledes.

idyll i starten

Månen kommer opp

og solen

Etter hvert som vi nærmet oss innseilingen til Chesapeake Bay begynte himmelen å endre karakter. Mørke skyer bygget seg opp i horisonten, og luften fikk den spesielle følelsen som ofte varsler at noe er på vei.

Så kom den første prøven.

En kraftig squall traff oss plutselig. Vinden økte på få minutter til rundt 40 knop, regnet pisket over dekket, og sikten forsvant nesten helt. Like raskt som den kom, forsvant den igjen. Havet roet seg, vinden døde ut, og det virket nesten som om uværet hadde bommet på oss.

Men det var bare stillheten før stormen.

I løpet av få minutter kom den vinden meteorologene hadde varslet. Denne gangen var den ikke kortvarig. Den bygget seg opp til en hard og vedvarende motvind som presset rett imot oss. De siste fire timene ble en kamp.

Bølgene vokste til mellom halvannen og to meter, og kom rett forfra. Hver gang baugen klatret opp en bølge, var det umulig å vite hvordan nedslaget ville bli på andre siden. Det smalt og ristet i hele båten når skroget traff bølgedalene. Lydene fikk oss stadig til å lure på om noe ville gi etter. Riggen knirket, utstyr ristet, og alt om bord måtte holde stand.

Med jevne mellomrom slo sjøen inn over fordekket. Nakne bølger fant veien helt akterover, og skipperen ble etter hvert gjennomvåt av saltvann og regn. Ingen sa det høyt, men alle om bord fulgte ekstra nøye med på hver eneste lyd og bevegelse fra båten.

Mørket falt samtidig som vinden fortsatte å herje. Da lysene fra Chesapeake Bay Bridge-Tunnel endelig dukket opp i det fjerne, føltes det som et viktig delmål. Broen steg frem av mørket som en opplyst port inn til tryggere farvann.

Så snart vi kom innenfor, endret forholdene seg igjen. Nå fikk vi sjøen bakfra. Bølgene som tidligere hadde stoppet oss, begynte i stedet å løfte båten fremover. På de største surfet vi av gårde i 11–12 knop. Det var fortsatt mørkt, fortsatt vindfullt og fortsatt krevende, men nå jobbet havet med oss i stedet for mot oss.

Klokken nærmet seg 23.00 da vi endelig gled inn på ankringsplassen ved Fort Monroe. Ankeret gikk i bunnen, motoren ble stoppet, og plutselig var det stille.

Den første følelsen var ikke triumf, men lettelse.

Våte klær kunne skiftes ut med tørre. Hendene kunne slippe taket i rattet. Pulsen kunne falle. Utenfor fortsatte vinden å blåse gjennom natten, men inne i båten var det endelig varmt, tørt og trygt.

Det hadde startet som en rolig ettermiddagsseilas. Det endte som en påminnelse om hvor raskt havet kan skifte karakter – og hvor godt det føles å komme frem når naturkreftene virkelig har satt både båt og mannskap på prøve.