Dag 355-356 Ankomst New York i egen båt!

Ankringsplassen vår

Endelig var det tid for en av etappene vi hadde sett mest frem til på hele reisen – seilasen til New York.

Vi kastet loss på formiddagen og satte kursen nordover langs kysten av New Jersey. Værgudene var snille med oss, men vinden hadde tydeligvis tatt seg fri. Det ble derfor en rolig ferd med motoren som trofast følgesvenn mens båten jevnt og trutt arbeidet seg nordover.

Etter hvert som mørket senket seg, dukket lysene fra New Jersey opp langs horisonten. Mile etter mile fulgte vi kysten mens byer, havner og strandsteder lyste opp natten. Det var fascinerende å se hvordan den sammenhengende rekken av lys nesten aldri tok slutt. Fra sjøen fikk vi et helt annet perspektiv på den tett befolkede østkysten enn vi hadde opplevd tidligere på turen.

Natten var rolig. Havet lå forholdsvis flatt, og den mørke horisonten ble bare avbrutt av fyrlykter, navigasjonslys og de stadig nærmere lysene fra storbyen som ventet foran oss. Etter hvert begynte forventningene å bygge seg opp om bord. New York er et navn alle kjenner, men å ankomme byen med egen båt er noe helt annet enn å komme med fly eller bil.

Ved sekstiden om morgenen begynte de første konturene av New York å tre frem i morgengryet. Samtidig fikk vi selskap av et fartøy som fikk oss til å føle oss ganske små. Den enorme Oasis of the Seas kom glidende forbi oss på vei inn mot havnen. Det var et imponerende syn å se et av verdens største cruiseskip passere så nært.

Men selv Oasis of the Seas måtte dele oppmerksomheten denne morgenen. Foran oss vokste nemlig den ikoniske silhuetten av Manhattan frem. Skyskraperne steg opp av disen i morgensolen, og etter hvert som vi nærmet oss ble bygningene høyere, større og mer imponerende. Synet av Manhattan Skyline fra sjøen er noe man har sett på utallige bilder og filmer, men virkeligheten er vanskelig å sammenligne med noe annet. Det er rett og slett spektakulært.

Så dukket hun opp.

Frihetsgudinnen sto der på sin øy som hun har gjort siden 1886, og ønsket millioner av immigranter og besøkende velkommen til Amerika. Å se henne fra egen båt ga en helt spesiell følelse. Det mest utrolige var likevel at vi ikke bare skulle passere henne. Vi skulle ankre opp rett ved siden av henne.

Da ankeret traff bunnen og båten svingte rolig inn på plassen sin, kunne vi se rett bort på Frihetsgudinnen fra cockpit. Og litt lenger bak reiste Manhattan seg som en vegg av glass og stål. Ferger, slepebåter, turistbåter, cruiseskip og seilbåter krysset vannet rundt oss i alle retninger, mens helikoptere fløy over hodene våre. Midt i en av verdens travleste havner satt vi på vår egen båt og nøt utsikten.

Det var et av de øyeblikkene som er vanskelig å beskrive fullt ut. Etter tusenvis av nautiske mil langs kyster, gjennom øyer, elver og bukter hadde vi kommet til New York sjøveien. Ikke som passasjerer, men i vår egen båt.

Mens morgensolen steg høyere over skyskraperne og lyset traff Frihetsgudinnens grønne kobberdrakt, satt vi stille i cockpit og tok inn synet. Skipper´n kjente faktisk han var litt sentimental. Dette var ikke bare enda et stopp på reisen. Dette var et av de øyeblikkene vi kommer til å huske lenge etter at eventyret er over.