Dag 372 Cape Cod Canal til Boston (i tåke)
Etter to flotte dager på Martha's Vineyard var det igjen tid for å kaste loss. Kursen var satt nordover mot Boston, og denne gangen valgte vi å gå gjennom Cape Cod-kanalen – en snarvei som sparer mange nautiske mil sammenlignet med å runde hele Cape Cod.
Cape Cod Canal, på bare 11 kilometer, er ikke den lengste kanalen i verden, men den er den bredeste – 165 meter på sitt maksimale punkt – som den er oppført i Guinness Book of World Records.
Før dette landkuttet ble foretatt på tvers av isthmusen til kappen, ble utallige skip vraket og liv tapt i de ondskapsfulle stormene og dødelige sandbankene rundt Cape Cod – en gang en av de dødeligste passasjene på hele østkysten. Kanalen barberer av omtrent 135 miles fra å gå rundt utsiden av Cape Cod. Selv med ankomsten av jernbaner og motorveier, forblir Cape Cod Canal i dag en av de viktigste og fortsatt aktive kunstige vannveiene som noen gang er konstruert i USA, med rundt 15 000 fartøyer hvert år.
Vannveien på havnivå går omtrent øst-vest, med en minste kanalbredde på 480 fot og en kontrollerende dybde på 32 fot ved middels lavt vann. Tidevannsstrømmene her er sterke, noen ganger når de 6 knop, og endres hver sjette time.
Vi hadde planlagt avgangen slik at tidevannet skulle være med oss gjennom kanalen, og det viste seg å være et godt valg. Strømmen ga oss et ekstra puff nordover, og vi gled rolig gjennom den nesten 11 kilometer lange kanalen som forbinder Buzzards Bay med Cape Cod Bay. Kanalen er et imponerende ingeniørprosjekt fra begynnelsen av 1900-tallet og er i dag en av verdens travleste kunstige sjøveier. Likevel var det overraskende lite trafikk denne dagen, noe som gjorde passeringen både enkel og avslappende.
Langs breddene passerte vi små parker, sykkelstier og hyggelige boligområder. Flere steder satt folk med fiskestenger langs kanalveggen, mens andre vinket idet vi gled forbi. De karakteristiske jernbanebroene og de høye veibroene som spenner over kanalen, gir hele området et spesielt preg, og det er fascinerende å tenke på hvor mange fartøy som hvert år passerer akkurat her.
Greit med strøm
Da vi kom ut i Cape Cod Bay, ventet en helt annen verden. Tett tåke rullet inn fra havet og omsluttet oss på få minutter. Sikten ble kraftig redusert, og plutselig forsvant både horisonten og land. Radar og kartplotter fikk en langt viktigere rolle enn øynene, og tempoet ble naturlig nok roligere.
Som om ikke tåken var utfordring nok, var farvannet fullt av hummerteiner. De små bøyene dukket opp fra tåken nesten uten forvarsel, og resten av dagen ble en øvelse i å kjøre slalåm mellom dem. Det krevde konstant konsentrasjon, både for å unngå å få tauverk i propellen og for å holde kursen gjennom den tette tåken uten å treffe andre båter.
Etter hvert som vi nærmet oss Boston, begynte tåken sakte å lette. Først skimtet vi noen bygninger, deretter ble konturene stadig tydeligere, før hele byens imponerende skyline plutselig sto foran oss badet i et mykere ettermiddagslys. Kontrasten fra den grå tåkeveggen til synet av storbyen var veldig deilig.
ikke lett å se noe her Boston skyline titter frem Alltid hyggelig med norske båter NCL
Vi fortsatte inn i Boston Harbor og fant en rolig ankringsplass rett ved flyplassen. Der kunne vi sitte på dekk og følge flyene som tok av og landet bare et lite stykke unna, samtidig som vi hadde utsikt mot byens karakteristiske skyline. Etter en dag som hadde bydd på både rolige kanalpassasjer, krevende navigasjon i tett tåke og en spektakulær avslutning, var det godt å kunne senke skuldrene og glede seg til å utforske enda en av USAs historiske storbyer.
Kommentarer