Dag 375 Sommerkveld i seilerbyen Marblehead
Etter dagene i Boston gikk turen videre nordover til Marblehead – en kort seilas, men en av de dagene som likevel får en helt egen plass i minnet. Sommeren viste seg fra sin aller beste side. Havet lå blankt som et speil, solen varmet fra skyfri himmel, og vinden glimret med sitt fravær. Det eneste som minnet oss om at vi fortsatt var underveis, var hummerteinene. De lå strødd utover som et tett perlebånd, og store deler av turen ble en konsentrert øvelse i å kjøre slalåm mellom bøyer og tau.
Ut fra Boston et par hummerteiner
Så, etter hvert som vi nærmet oss Marblehead, dukket fyret opp utenfor innseilingen. Det sto der som et stille landemerke ytterst mot havet, og bak det åpnet hele bukten seg – full av seilbåter på moringer så langt øyet kunne se. Synet var nesten overveldende. Master tett i tett, som en egen liten skog av rigg og seil, og en havn som på alle måter bar preg av å være et sted hvor sjøen fortsatt er selve livsnerven. Det er lett å forstå hvorfor Marblehead gjerne kalles "Yachting Capital of America».
Vi fant moringen vår midt i dette seilerparadiset og gikk i land for å utforske byen. Første stopp ble lunsj nede ved vannet, med klassisk New England-mat på bordet – blant annet en fyldig og kremet clam chowder som smakte ekstra godt akkurat der, med utsikt over båtene og den livlige havnen.
Clam Cowder
Deretter ruslet vi inn i den historiske delen av Marblehead, og det var som å gå inn i en annen tid. Smale gater slynger seg mellom gamle trehus, mange av dem fra 1600- og 1700-tallet, med blomsterkasser, skjeve trapper og værbitte fasader som vitner om et langt liv tett på havet. Det som gjorde ekstra inntrykk, var skiltene på mange av husene – små, elegante plaketter som fortalte når huset var bygget, hvem som hadde bodd der, og hvilken rolle det hadde hatt i byens historie. På den måten føltes hele Marblehead som en levende historiebok og ikke bare en vakker kulisse, men et sted der fortiden fortsatt er synlig i veggene rundt deg.
Et annet særtrekk vi la merke til, var de gullfargede torskene som hang over dørene på flere av husene og butikkene. De er ikke bare dekorasjon, men et gammelt symbol med dype røtter i Marbleheads historie. I flere hundre år var torskefisket selve grunnlaget for byens velstand, og Marblehead vokste frem som et viktig fiske- og handelssted i New England. Den gylne torsken er derfor blitt et tegn på byens maritime arv – en liten hyllest til havet, fisket og alle dem som levde av det.
For Skipper’n ble dagen ekstra vellykket, for her fikk han endelig tatt et etterlengtet hårklipp – noe som det virkelig var behov for etter mange måneder på tur.
Og så kom kvelden. Vi satt i cockpiten og lot dagen synke inn mens den lune sommeraftenen la seg over havnen. Fra land kom tonene av levende musikk drivende utover vannet, og innimellom runget kanonskudd over bukten – som et ekko av Marbleheads stolte sjøfartshistorie. Vannet klukket rolig mot skroget, båtene duppet stille rundt oss, og hele havnen var badet i det myke lyset som bare finnes på varme sommerkvelder ved sjøen.
Det var en av de kveldene hvor alt stemmer. En kveld hvor man ikke trenger å gjøre noe annet enn å sitte stille, lytte til lydene rundt seg og kjenne hvor godt det er å være akkurat der.
Tusen takk for alle flotte reisebeskrivelser!
Hilsen
Marit og Dag