Dag 379 Månefisk og fotballkamp

Etter feiringen i Portsmouth satte vi igjen kursen nordover, denne gangen med Maine som neste mål. Fikk oss en hyggelig overraskelse når vi forlot Portsmouth Yacht Club - vi får deres vimpel i gave, da de syntes det var så hyggelig å ha nordmenn på besøk. Definitivt et minne vi setter pris på.

Vi seilte videre i strålende sommervær, med den samme rolige sjøen som vi har vært bortskjemt med den siste tiden. Etter dager med nasjonaldagsstemning, parader og folkeliv var det godt å komme tilbake til rytmen om bord igjen – den stille duren fra båten, utsikten som sakte forandrer seg, og følelsen av at vi hele tiden er på vei mot noe nytt.

Underveis fikk vi også et av de små øyeblikkene som gjør slike etapper ekstra minneverdige. Plutselig fikk vi øye på en månefisk i vannet. Den dukket opp som en merkelige, nesten litt komisk skikkelse i overflaten, og det tok et øyeblikk før vi skjønte hva vi faktisk så. Det er alltid like gøy når sjøen byr på slike overraskelser, og månefisk er jo ikke akkurat noe vi ser hver dag. Månefisken er verdens tyngste beinfisk, og er kjent for sin spesielle, flate og runde kroppsform. De kan veie over 2 tonn og bli opptil 3,5 meter lang. Utrolig gøy å komme så tett innpå en så spesiell fisk, og et lite naturmøte som ga ekstra krydder til overfarten og som raskt ble dagens store snakkis om bord. Vi møter også en til på vår vei, men da har kampen begynt, så da har vi ikke tid til å stikke bortom. Vi har heldigvis Starlink ombord, så det blir full overføring og høylytt jubel underveis.

• 

• 

• 

Etter hvert nærmet vi oss Maine, og landskapet begynte å endre karakter. Kysten ble mer oppstykket, med flere øyer, svaberg og små lune viker, og vi skjønte at vi var på vei inn i den skjærgården Maine er så kjent for. Vi treffer også flere Lunde fugler når vi sklir mellom øyene, da Maine er hekkested for dem . Det er noe helt eget med å komme seilende inn mot slike områder – når havet åpner seg opp i små sund og beskyttede ankringsplasser, og en begynner å se etter akkurat det rette stedet å slå seg til for natten.

Til slutt fant vi en fin ankringsplass inne i skjærgården og lot ankeret gå. Det var akkurat i tide, da solen gikk ned i det vi svingte inn i bukten vi skulle ankre. Hadde ikke vært noe morsomt å kjøre slalåm i mørket mellom alle teinene. Etter en dag på sjøen er det alltid en egen ro som senker seg når båten ligger stille igjen og alt rundt blir tystere. Vi kunne se utover det vakre landskapet rundt oss og kjenne at vi nå hadde kommet til enda et nytt kapittel på turen. Maine hadde tatt imot oss på best tenkelige måte – med stille sjø, spennende dyreliv og en skjærgård som så ut til å innby til mange fine opplevelser videre.