Dag 380 Acadia National Park

Vår ankringsplass-ytterste båt til høyre

DAG 380. Vi har savnet å ligge i uthavn!

Neste morgen våknet vi til enda en av de dagene som bare kjennes gode fra første stund. Skipper´n var tidlig oppe og fikk med seg soloppgangen, mens resten av båten så smått kom til liv i et landskap som lå stille og vakkert rundt oss. Det er noe helt eget med slike morgener i båten – når lyset er mykt, luften frisk og hele dagen fortsatt ligger ubrukt foran oss.

Vi satte kursen videre gjennom øyriket i Maine. Rundt oss gled holmer, svaberg og skogkledde øyer forbi, og underveis fikk vi selskap av både seler, delfiner og lundefugler. Det føltes nesten som om naturen her oppe ville gi oss en skikkelig velkomst. Samtidig kom det en litt kjølig nordavind rett imot oss, så vi måtte finne frem et ekstra lag med klær, men heldigvis var solen varm nok til at det likevel ble en nydelig dag på sjøen.

Etter hvert kom vi frem til ankringsplassen ved Acadia National Park, og det var et sted som traff oss med en gang. Nydelig natur på alle kanter, stille vann og bare to andre båter i nærheten. En sånn plass som gir ro i kroppen med én gang ankeret går i bunnen. Vi ble liggende og bare nyte ettermiddagen mens det ble helt stille rundt oss, med skogkledde åser, blankt vann og følelsen av å være langt unna alt annet.

Senere på ettermiddagen tente vi grillen om bord og gjorde det vi kanskje liker aller best på slike steder – bare være i båten og la kvelden komme av seg selv. Vi tok også en liten jolletur inn til land for å titte litt rundt, før vi prøvde fiskelykken fra båten da vi kom tilbake. Uten hell, riktignok, men kanskje var det ikke så overraskende når vi lå på bare fem meters dyp.

Det ble uansett en sånn kveld der det egentlig ikke gjorde noe at fisken uteble. Naturen rundt oss, stillheten og følelsen av å ha funnet en liten perle av en ankringsplass var mer enn nok. Og som en avslutning - verdens flotteste solnedgang! Det finnes vel egentlig ikke noe bedre enn en flott uthavn!