Dag 416 Når havet viser seg fra en annen side!
De første tre dagene etter avreisen fra Grønland kunne nesten ikke vært bedre. Strålende sol, speilblankt hav og fantastiske soloppganger og solnedganger. Det eneste vi har manglet, er vinden. Vi har etter hvert blitt så vant til å gå for motor at vi nesten begynner å lure på om vinden har glemt at vi er på vei mot Island.
Men værmeldingen for den siste etappen over Grønlandshavet levner ingen tvil. Nå skal vi få vind. Mer enn nok vind. Og bølgene skal også få seg en skikkelig opptrapping.
Det tar ikke lang tid før prognosen begynner å vise seg å stemme. Vinden øker gradvis gjennom dagen, og samtidig vokser bølgene. Vi har egentlig ingenting imot litt vind og sjø – det er jo tross alt derfor vi har en seilbåt – men det er forskjell på behagelig seiling og det vi får servert nå.
Vinden kommer rett imot oss så vi må krysse. Det samme gjør bølgene. Etter hvert bygger sjøen seg opp til over to meter, og hver bølge møter baugen med et solid smell. Vue Mer klatrer opp på bølgetoppene før hun igjen faller ned i søkkene mellom dem. Farten går ned, og fremdriften mot Island blir sakte, men sikkert spist opp av havet.
Det blir en lang og slitsom dag, og en enda lengre natt. Vi stamper oss østover, nautisk mil for nautisk mil. Vue Mer jobber jevnt, mens baugen gang på gang løftes opp før den møter neste bølge med et brak. Det er ikke farlig, men det er slitsomt. Både båt og mannskap får virkelig kjenne at vi er på havet. Som om bølgene ikke synes vi har fått nok, begynner det også å regne.
Det er ikke akkurat det vi hadde bestilt etter tre dager med solskinn.
Men vi har lært oss at været bestemmer – ikke vi. Vi kler på oss godt, trekker hettene over hodet og fortsetter. Det positive er at vi nå faktisk beveger oss mot målet. Island kommer sakte, men sikkert nærmere.
Og etter nesten 13 måneder på tur har vi etter hvert fått respekt for havet. Vi vet at det ikke alltid handler om å få perfekte forhold. Noen ganger handler det bare om å holde kursen, ta vaktene sine, passe på hverandre og la havet gjøre seg ferdig.
Så vi stamper videre - m ot Island - gjennom regn, motvind og bølger.
Forhåpentligvis er dette bare havets siste lille påminnelse om hvem som egentlig bestemmer før vi kan sette føttene på islandsk jord.
Kommentarer