Dag 424 På vulkanøya Heimaey

I dag bestemmer vi oss for å utforske litt mer av Vestmannaeyjar. Vi går rundt i byen og tar oss etter hvert opp mot toppen av Eldfell, vulkanen som forandret hele øya for litt over femti år siden. Men før vi går opp mot den røde og svarte vulkankjeglen, er det verdt å se litt nærmere på historien til stedet vi befinner oss på. En øy med en dramatisk historie

Vestmannaeyjar består av en gruppe vulkanske øyer like utenfor Islands sørkyst, men det er Heimaey som er bebodd. Navnet Vestmannaeyjar stammer fra de irske slavene som Ingólfur Arnarson, en av Islands første bosettere, skal ha forfulgt og drept på øyene. De ble kalt «Vestmenn», og dermed fikk øygruppen navnet Vestmannaeyjar.

Øyene har også en mørk historie fra nyere tid. I 1627 ble Heimaey rammet av det som kalles Tyrkjaránið – det tyrkiske overfallet. Betegnelsen er egentlig litt misvisende, for angrepet ble utført av nordafrikanske korsarer fra Algerie, sammen med andre sjøfolk, men siden fangene ble ført til områder under Det osmanske riket, fikk hendelsen dette navnet. Tre skip kom til Heimaey i juli 1627. Øyboerne hadde svært begrensede muligheter til å forsvare seg, og rundt 400 mennesker ble drept eller tatt til fange. Mange av de overlevende ble ført bort som slaver til Nord-Afrika.

Det er litt spesielt å tenke på når vi rusler gjennom den fredelige byen i dag. Her har mennesker levd med havet som livsgrunnlag, men også med en historie der havet kunne bringe både rikdom, fare og fremmede angripere.

Men den største dramatikken i Vestmannaeyjars historie skulle komme mer enn 300 år senere.

Den 23. januar 1973, like før klokken to om natten, begynte bakken å riste. En lang sprekk åpnet seg på Heimaey, bare rundt halvannen kilometer fra sentrum, og plutselig sto øya midt i et vulkanutbrudd. Ut av sprekken sprutet lava og aske, og i løpet av kort tid vokste en helt ny vulkan frem. Den fikk navnet Eldfell – Ildfjellet.

Det som gjør historien så utrolig, er at ingen hadde ventet at Heimaey skulle få et utbrudd akkurat da. Rundt 5 300 mennesker bodde på øya, og i løpet av natten ble nesten hele befolkningen evakuert til fastlandet. Fiskebåtene i havnen ble satt inn, og de fleste innbyggerne kom seg trygt bort.

Men problemene var langt fra over. Lavaen begynte å renne mot byen. Hus ble begravet, veier forsvant og rundt 400 bygninger ble til slutt ødelagt av lava og aske – omtrent en tredjedel av bebyggelsen på øya.

Det mest dramatiske var imidlertid at lavaen beveget seg mot havnen. Og havnen er selve livsnerven til Vestmannaeyjar. Herfra levde øysamfunnet av fisket, og dersom lavaen hadde stengt innløpet, kunne konsekvensene blitt katastrofale – ikke bare for havnen, men for hele fremtiden til byen.

Så islendingene bestemte seg for å gjøre noe ganske utrolig. De begynte å pumpe sjøvann direkte på den glødende lavaen. Millioner av liter kaldt havvann ble pumpet mot lavastrømmen for å kjøle den ned og forsøke å stoppe den. Det høres nesten ut som en desperat plan fra en film, men det fungerte. Lavaen ble kjølt ned og stanset til slutt mindre enn hundre meter fra havneområdet.

Etter mer enn fem måneder tok utbruddet slutt. Samtidig hadde Heimaey fått et helt nytt landskap – og et nytt fjell - Eldfell.

• 

• 

• 

Det er dette fjellet vi ønsker å gå til toppen av. Vi begynner å gå oppover, og jo høyere vi kommer, desto mer får vi følelsen av hvor voldsomt det må ha vært her i 1973. Under føttene våre er det svart og rødt vulkansk materiale, og landskapet rundt oss er en blanding av gammel og helt ny natur.

På toppen får vi en fantastisk utsikt over Heimaey. Byen ligger nedenfor oss, omgitt av havet. Havnen vi nettopp seilte inn i ligger der nede, og bak den ser vi de bratte fjellene og de andre øyene i Vestmannaeyjar. Det er vanskelig å forestille seg at deler av landskapet vi ser, ikke eksisterte da menneskene som bodde her gikk til sengs kvelden før utbruddet startet.

Fra toppen blir historien om 1973 mye mer konkret. Dette er ikke bare en vulkan man leser om i en bok. vi står på den. Og under oss ligger sporene etter kampen mellom menneskene og naturkreftene.

• 

• 

  Norsk stavkirke

• 

• 

• 

• 

• 

• 

  Ginproduksjon!

• 

Som en avslutning på turen stikker vi innom museet som er bygget som et minne om vulkanutbruddet. Hele museet er bygget over et av husene som ble dekket med mer enn 15 meter av aske, og som har blitt utgravd. Inni er det filmer, bilder og historiefortelling om dette utbruddet.

Når vi går ned igjen og rusler gjennom byen, er det dagens Vestmannaeyjar vi møter. Rundt 4 000–4 500 mennesker bor her, og livet er fortsatt nært knyttet til havet og fiskeriene. Fargerike hus ligger rundt havnen, fiskebåtene ligger fortøyd og det er tydelig at dette er et sted hvor folk kjenner hverandre og hvor familie tilknytningen til øya ofte går mange generasjoner tilbake.

Og så har de selvfølgelig lundefuglene. Vestmannaeyjar er kjent for sitt enorme fugleliv og regnes som et av verdens viktigste områder for lundefugl. Mer enn 10 millioner lundefugler kommer hit i hekkesesongen.

Den nesten brutale naturen rundt øyene er like mye en del av hverdagen som fisket og havet. Det er kanskje nettopp kombinasjonen som gjør Vestmannaeyjar så fascinerende. Her lever mennesker på en liten vulkanøy midt ute i havet. De har opplevd slavefangst, naturkatastrofer og et vulkanutbrudd som nesten tok fra dem hele byen. Likevel har de hver gang reist seg igjen.

Et lite samfunn som har lært seg å leve med en natur som aldri helt kan temmes.

Vi er veldig glad vi tok denne turen innom Vestmannaeyjars og fikk mere innblikk i historien og den utrolige flotte naturen.

I morgen går turen videre i retning Færøyene, en tur på litt under tre dager over havet.