Dag 338 Villhester men ingen beltedyr!

Magnolian har begynt å blomstre

En av (mange!!!) ting en kommer til å savne når vi engang kommer hjem, er morgenstundene til ankers. I dag står Skipper´n opp i 7 tiden, solen har begynt å varme og kaffen smaker fortreffelig. Så hører en først et par plask og ser en rokke hoppe høyt ut av vannet. Vannet er fint og stille så når det en stund etter kommer tre delfiner svømmende forbi, hører en først pusten deres når de kommer i overflaten, før de med grasiøse bevegelser svømmer forbi båten - magisk!

Men i dag skal vi inn på øya og se hva vi ser og opplever der.

Vi drar inn med jolla tidlig på dagen. Vannet ligger stille rundt oss, og allerede før vi går i land føles øya annerledes enn resten av kysten. Ingen hotellbygg, ingen strandmusikk, ingen golfbiler — bare skog, sand og stillhet.

Det tar ikke mange minuttene før vi møter de første villhestene. De står nesten helt uanfektet mellom trærne og ser på oss som om det egentlig er vi som er de rare her inne.

Vi følger stien videre innover øya, og plutselig åpner landskapet seg. En lang allé av enorme levende eiketrær strekker seg foran oss, med spansk mose hengende tungt ned fra grenene. Alt blir stille og grønt rundt oss, nesten som å gå gjennom en tunnel laget av naturen selv.

Videre kommer vi til Dungeness Ruins, de gamle ruinene etter herskapshuset til Carnegie-familien. Det er vanskelig å forstå hvor enormt stedet en gang må ha vært. Murveggene står fortsatt igjen midt mellom palmer, gress og levende eiker, mens naturen sakte tar tilbake alt sammen.

Vi prøver å forestille oss hvordan det var her på slutten av 1800-tallet da Carnegie-familien — en av USAs rikeste familier etter stålindustrien til Andrew Carnegie — brukte Cumberland Island som luksuriøst vintersted. Nakne murvegger og åpne vinduer står igjen som et slags spøkelse fra den tiden da tjenere, selskaper og overdådige middager fylte området. Nå er det mest fuglelyder, vind og noen hester som rusler rundt ruinene.

Vi fortsetter videre over lange trebroer gjennom våtmarkene. Under oss ligger mørkt vann og siv som beveger seg sakte i vinden. Solen steker, lufta er tung og fuktig, og moskitoene begynner gradvis å forstå at vi er tilgjengelige.

Så kommer sanddynene. Stien går opp gjennom myk sand før Atlanterhavet plutselig åpner seg foran oss. Stranden virker endeløs. Nesten ingen mennesker så langt vi kan se, bare bølger, og spor etter fugler og hester i sanden.

Vi går langs vannkanten og plukker skjell som om vi er på skattejakt. Vi finner små krabbeskall, og perfekte hvite skjell som selvfølgelig må undersøkes nøye før de legges i lommer og sekker. Innimellom dukker det opp nye hester ute på stranden, vandrende langs havet som om de eier hele øya. Og egentlig gjør de kanskje det.

Til slutt går vi tilbake gjennom skogen på små stier under de store eiketrærne igjen. Luften står helt stille nå, og moskitoene har gått fra “litt plagsomme” til full offensiv krigføring. Vi slår rundt oss mens tempoet gradvis øker tilbake mot jolla.

Likevel klarer ingen helt å klage, for stedet er nesten absurd vakkert.

Det eneste som mangler, ifølge Skippern, er beltedyrene. Hele dagen har han gått speidende langs stiene med et håp om å møte et ekte armadillo ute i skogen. Hver gang noe beveger seg i buskene stopper han opp med forventning i blikket — bare for å oppdage enda en firfisle, fugl eller moskito.

På vei tilbake mot båten sukker han tungt og sier: “Jeg trodde virkelig det skulle være flere beltedyr her.”

Ingen svarer egentlig. Alle er for opptatt med å klø myggstikk og se tilbake mot den ville, merkelige og utrolig vakre øya som sakte forsvinner bak oss.