Våre reiser

Siste syn av New Foundland DAG 402. Utsatt Avreisedag I dag venter vi kun på en tankbil som skal komme med diesel, så er meningen at vi skal dra. Det er en nitrist dag med tett tåke og masse regn. Når Skipper´n også tar en siste titt på været og ser at det har endret seg til over 3 meter høye bølger og opptil 40 i kastene, så er valget greit - vi blir en dag til. Blir lesing og kos i båten og et besøk på pizza restaurant om kvelden, men i morgen drar vi! DAG 403. Avreise Ut

Tøffe tak langs kysten av New Foundland nei egentlig ikke! Etter et hyggelig opphold på Saint-Pierre er det på tide å kaste loss igjen. Kursen settes mot St. John's på Newfoundland, byen som ligger like ved Cape Spear – det østligste punktet på det nordamerikanske kontinentet. Neste gang vi ser land, håper vi at det er Grønland. Før avgang har Vegard vært innom det lokale bakeriet og fylt opp med ferske baguetter og croissanter. Det blir en perfekt start på dagen. Med nybakt

Saint-Pierre og Miquelon er en øygruppe ved østkysten av Canada, cirka 25 kilometer sørvest for Burin-halvøya på Newfoundland. Øygruppen utgjør siste rest av det tidligere franske koloniområdet i Nord-Amerika. Øygruppen er en fransk oversjøisk kollektivitet. Arealet er 242 km2,og det er 5595 innbyggere (2016). Den største byen er Saint-Pierre. Økonomien er basert på fiske. Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid. De europeiske bosetningene er

Klokken er bare halv syv om morgenen når vi løsner fortøyningene i Baddeck. Bras d'Or Lake ligger speilblank foran oss, og dagen kunne knapt startet bedre. Solen er allerede oppe, luften er frisk, og det er ikke et vindpust å kjenne. Vi glir stille gjennom det vakre innsjøsystemet mot utløpet, mens morgenlyset farger de grønne åsene langs land. Vel ute i Atlanterhavet gjør vi en liten avstikker til noen små øyer der vi har hørt at det skal være både seler og lundefugler. Forv

Går dette bra? DAG 396. Det regner, blåser og vi venter! Vi våkner til en skikkelig gråværsdag. Regnet trommer mot dekket, tåken ligger tett over havnen, og vinden har begynt å ta godt tak i riggen. Delene vi har ventet på skal komme i løpet av dagen, men de kommer uansett for sent til at vi rekker å fortsette reisen. Samtidig melder værvarslet over 50 knops vind ute på havet dagen etter. Naturen har bestemt at vi blir værende – to netter til. Vi får også beskjed om at vi ikk

I dag brukte vi noen timer på Alexander Graham Bell National Historic Site i Baddeck, og det ble raskt tydelig at Bell var langt mer enn mannen som fant opp telefonen. Historien om Bell og Baddeck begynte i 1885. Alexander Graham Bell og kona Mabel kom seilende gjennom St. Peters-kanalen og inn på Bras d'Or Lake. Da de fikk øye på de grønne åsene og det rolige vannet rundt Baddeck, forelsket de seg umiddelbart i stedet. Bell, som selv hadde skotske røtter og snakket gælisk, m

Baddeck Det er meldt regn og masse vind hele dagen, så vi finner roen i båten og leser bøker og slapper av. Skipper´n benytter anledningen til å gå over motoren og får seg dessverre en lite hyggelig overraskelse - det er kommet vann i drevoljen! Sannsynligvis har dette skjedd når vi fikk et fiskesnøre rundt propellen. Dette vil kunne medføre at vi kan få store ødeleggelser, så det er bare å få fikset det. Som hell i uhellet ligger vi rett ved en marina som også har en stor kr

Bras d'Or Lake Vi våkner til nok en dag med strålende sommervær. Vannet ligger nesten speilblankt idet vi forlater St. Peter's og setter kursen vestover gjennom Bras d'Or Lake. Til tross for navnet er dette ingen vanlig innsjø. Bras d'Or Lake er et enormt nettverk av innsjøer, fjorder og sund med en svak forbindelse til Atlanterhavet. Vannet er en blanding av salt- og ferskvann, tidevannet er nesten ikke merkbart, og området regnes av mange som et av de vakreste seilområdene

St. Peter's Canal Lock Vekkerklokken ringer allerede klokken seks, og etter en rask frokost er vi klare for en ny dag på sjøen. Også i dag viser Nova Scotia seg fra sin aller beste side. Solen skinner, vinden er akkurat passe sterk, og båten seiler jevnt og fint gjennom det klare vannet. Etter hvert som vi nærmer oss land, endrer navigasjonen karakter. De åpne havområdene erstattes av stadig flere grunner, skjær og små øyer, og vi må følge ekstra godt med på kartplotteren. He

I dag startet en ny del av reisen. For første gang på lenge legger vi ut med nytt mannskap om bord, og det føles litt uvant da vi kaster loss fra Halifax klokken åtte om morgenen. På brygga står Ida og Olivia og vinker farvel. Det blir et vemodig øyeblikk. Etter så mange måneder sammen er det rart å vite at de nå setter kursen hjem til Norge, mens vi fortsetter eventyret. Heldigvis lar ikke været oss bli sittende for lenge med de triste tankene. Solen skinner fra en skyfri hi

Er en veldig rar og litt trist dag. I morgen tidlig stikker vi videre nordover og Olivia og Ida fly hjem! Vi bruker dagen på å kose oss mest mulig. Gutta flytter inn i båten og jentene tar inn på hotell for natten med sine 6-8 svære bagger som de skal ha med hjem. Det er ganske vilt å tenke på hva vi tre har vært gjennom det siste året. Vi har vært på tur i 389 dager, besøkt 36 land og 16 stater i USA, seilt over 11 000 nautiske mil noe som tilsvarer halvveis rundt jorden! Vi

Vi starter dagen med å begynne å shine opp Vue Mer så den skal bli klar til neste etappe med nytt mannskap ombord. Det skrubbes og vaskes i alle kroker og hjørner, bager pakkes som jentene skal ha med seg hjem, og rom ryddes. Utpå dagen kommer fetter Per, Tom og Monica ned til båten. Tom og Per skal være med på den videre seilasen sammen med Vegard som kommer om noen dager, mens Monica skal fly videre når vi drar avgårde. Kjempehyggelig å se alle igjen og vi tar oss en sen og

På plass i Halifax Vi forlater Lunenburg i strålende sommervær. Solen skinner fra en skyfri himmel, temperaturen er endelig der den skal være, og for første gang på lenge kan vi sitte ute i bare shorts under hele overfarten. Sjøen er rolig, og det er en perfekt dag for den siste etappen til Olivia og Ida. Underveis blir idyllen avbrutt et lite øyeblikk da en rib fra det canadiske grensepolitiet kommer opp på siden av oss. De ønsker å kontrollere papirene våre, og etter en kor

En kunne fort ha sagt at dette var vår beste dag på hele turen. Det er kanskje å ta litt hardt i, for vi har opplevd utrolig mye det siste året, men dagen startet i hvert fall helt perfekt. Solen skinte fra en skyfri himmel allerede fra morgenen, og vi startet dagen med frokost på en liten kafé i et sjarmerende gammelt trehus. Deretter ruslet vi rundt i de hyggelige gatene i Lunenburg, iført våre norske landslagsdrakter. Det var nemlig kvartfinale mot England senere på dagen,

Lunenburg Aldri hadde vi trodd at Canada skulle være landet vi skulle ha mest styr med å få sjekket inn i. Vi ankom Lunenburg ved ett-tiden etter nok en seilas der tåken hadde fulgt oss hele veien. Heldigvis brøt solen gjennom akkurat idet vi la til ved brygga, og det gjorde ventetiden litt lettere. Så startet innklareringsprosessen. Vi ringte immigrasjonsmyndighetene, men det tok overraskende lang tid bare å få dem til å godta at vi faktisk lå der vi lå. Etter nesten en time

Carter’s Beach Da vi våknet om morgenen, var det heldigvis ingen tåke i sikte. Etter gårsdagens hvite vegg var det en lettelse å kunne se landskapet rundt oss igjen, og vi kunne sette kursen videre gjennom det vakre øyriket i morgensolen. Det er noe helt spesielt med å gli av gårde i slike omgivelser, mellom små øyer og blanke sund, mens seler og delfiner dukker opp rundt båten som om de vil følge oss på vei. Det ble en rolig og fin start på dagen, og en verdig avskjed med Ma

Maine er kjent for tåke, og denne morgenen fikk vi virkelig erfare hva det betyr. Da vi våknet, var alt rundt oss pakket inn i et tett, hvitt slør. Det var så tykt at vi ikke engang kunne se nabobåten som lå bare tjue meter unna. Hele ankringsplassen føltes plutselig liten og lukket, som om verden utenfor bare hadde forsvunnet for en stund. Men akkurat denne morgenen gjorde det egentlig ingenting. Vi hadde ingen hastverk, ingen grunn til å stresse videre, og lot heller tåken

Vår ankringsplass-ytterste båt til høyre DAG 380. Vi har savnet å ligge i uthavn! Neste morgen våknet vi til enda en av de dagene som bare kjennes gode fra første stund. Skipper´n var tidlig oppe og fikk med seg soloppgangen, mens resten av båten så smått kom til liv i et landskap som lå stille og vakkert rundt oss. Det er noe helt eget med slike morgener i båten – når lyset er mykt, luften frisk og hele dagen fortsatt ligger ubrukt foran oss. Vi satte kursen videre gjennom ø

Etter feiringen i Portsmouth satte vi igjen kursen nordover, denne gangen med Maine som neste mål. Fikk oss en hyggelig overraskelse når vi forlot Portsmouth Yacht Club - vi får deres vimpel i gave, da de syntes det var så hyggelig å ha nordmenn på besøk. Definitivt et minne vi setter pris på. Vi seilte videre i strålende sommervær, med den samme rolige sjøen som vi har vært bortskjemt med den siste tiden. Etter dager med nasjonaldagsstemning, parader og folkeliv var det godt

Skal innrømmes at Skipper´n har en tendens til å samle på ulike ting, så også på denne turen. Det er klart når en seiler opp hele østkysten av USA med alle de statene som er der, så er det fristende å få med seg noen ekstra. Vi er ferdig med feiringen i Concorde allerede ved 11 tiden, og når vi ser at det kun er ca 1 time til Vermont, så er svaret klart - vi drar til Vermont! Men når en først skal dra dit så er det også greit å ha et sted en ønsker å se i Vermont, så etter li